Det store i det små

Jeg har noen såkalt Store Ting jeg må forholde meg til om dagen. Det er ikke alltid like lett, spesielt ikke når utfallet avhenger av flere mennesker enn meg, eller når et utfall ikke lar seg tvinge frem før tiden er moden, når enn det måtte bli. Når noe er stort og viktig, og samtidig ikke oppleves kontrollerbart, er situasjonen krevende å stå i. Har man flere sånne ting på en gang, blir det ikke lettere. Det kjenner jeg veldig på.

Da er det godt å kunne ta seg en timeout fra sitt eget hode. Ikke gi opp å forholde seg til det som er krevende, ikke legge det på hylla og bli en passiv respondent til ting som skjer rundt meg. Det handler mer om det å være snill med seg selv, om å gi seg selv en pause, om å skape seg rom som gir overskudd og dermed kraft til å håndtere situasjonen man står i. Situasjonen jeg står i. Det handler om å gjøre meg i stand til å stå støtt og ta gode valg når øyeblikket er der.

Et par gode venner med verden for sine føtter, bokstavelig talt.
Et par gode venner med verden for sine føtter, bokstavelig talt.

For meg er den suverent beste kilden til rekreasjon og overskudd det å være ute i naturen, i vakker natur. Ikke som der jeg bodde i England; hvor stien gikk i en skog med kraftlinjer underveis og en pub i enden. Nei, natur som er jeg bor nå – tilnærmet uberørt, stille og variert. Blant annet. Kort vei fra fjæra til havet, kort vei fra boligstrøk til ødemark. Lofoten som ei stripe borterst på horisonten. Sånn har jeg det, og sånn vil jeg ha det. Det gir ikke bare ytre utsikt – det gir innsikt innvendig også.

Når hodet blir for fullt av tanker, er det lite som gjør meg like godt som det å simpelthen ta seg en tur. Det trenger ikke være en hel ekspedisjon eller gå til et ekstremt sted hvor ingen andre har vært. Nei, det kan like gjerne være en tur langs en velkjent sti i godt selskap. Turen kan gå til et sted hvor jeg har vært mange ganger før, gjennom alle årstider, alene eller sammen med noen. Bare jeg får være ute litt, i naturen, er alt annet litt mer håndterlig etterpå.

IMG_1935
Den fremste er min.

Det er et par-tre uavklarte prosesser jeg står i som er krevende om dagen. Men forunderlig nok kjennes det ikke så tungt som jeg hadde ventet om du hadde fortalt meg det på forhånd. Det kjennes overkommelig, det hele, på forunderlig vis. Kanskje fordi jeg i det siste har vært svært mye utendørs, både alene og i selskap med andre. Jeg har sett naturen gå fra vinter til snøsmelting og vår, og nå er det ikke mye om å gjøre før det er sommer på ordentlig.

Først smelta snøen, så stiene ble bare. Deretter tørka det litt opp, og hestehoven kom frem. Nå blomstrer den av, mens hvitveisen dekker skogbunnen og museørene på skogsbjørka er i ferd med å bli fullbårent grønt løv. Mosen gjør skogsbunnen grønn, isen har gått på vannene, bekkene sildrer ivrig her og der. Et skritt av gangen, en prosess av gangen, det ene følger naturlig etter det andre uten at noen må ordne det slik eller sånn. Alt kommer på plass til slutt, blir sånn som et er ment å være.

Jeg innser at jeg kanskje har et og annet å lære av naturen.

 

Advertisements

One thought on “Det store i det små

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s