Til topps i pinsa

Pinsa slo til med strålende vær, og da er det vanskelig å holde seg inne. Innimellom må man naturligvis, men det er godt å være ute på dager som bare roper «kom deg ut og nyt naturen!» Jeg går sjelden til Keiservarden, som er den fjelltoppen som ligger nærmest der jeg bor og dessuten er Bodøs høyeste fjell, sånn blant de bynære. Nå i pinsehelga var det likevel dit jeg valgte å legge turen. Det angrer jeg ikke på.

Landegode viste seg fra sin beste side på vei opp

Landegode viste seg fra sin beste side på vei opp

Noe av det som er fint med å gå til Keiservarden, er at man har fin utsikt nesten hele veien. Helt fra starten ved Turisthytta kan man nyte synet av storhavet og øyene utenfor, hvis været tillater det. Etterhvert som man kommer lenger opp i terrenget, blir utsikta stadig bedre – i alle himmelretninger. Bildet over her er tatt akkurat når man kommer ut av skogbeltet på vei oppover fra Svartvatnet. Dama kjenner jeg ikke, men jeg la merke til at vi lot oss fascinere av nesten samme motiv.

IMG_2191

Utsikta mot nord. Jeg får aldri nok av den.

Toppen av Keiservarden er i realiteten et forholdsvis flatt platå. Derfra kan man nyte utsikten i alle retninger, og det er vanskelig å se seg mett. Mot nord ser man fastlandsfjellene skjære seg inn i havet som ei rekke skarpe kniver; de strekker seg litt utover mot Vestfjorden som ligger der, delvis skjermet av Lofoten. I den tynne stripa mellom hav og himmel, helt borterst i horistonten, ser man veggen av fjell som strekker seg ut i havet – fra Ofoten via Vesterålen til Lofoten. Lofotveggen er et velkjent begrep, men sett herfra er veggen lenger enn bare Lofot-rekka.

IMG_2195

Utsikta mot vest – og en fotoglad storfamilie på tur.

En av grunnene til at jeg gikk på Keiservarden denne dagen, var at det er en av ti topper som inngår i «Ti på topp» – et prosjekt organisert av bedriftsidretten i Bodø på vegne av flere. Målet er å få folk ut på turer og sanke topper, i folkehelsas gode navn så klart. Noen topper er lette og lave, som Keiservarden og Junkerfjellet, mens andre er krevende og over tusen meter høye. Jeg har aldri vært noe toppturmenneske, men har en liten ambisjon om å få med meg litt flere topper i år enn jeg har gjort tidligere. Rett og slett for å prøve noe nytt, og for å komme meg på tur til steder hvor jeg vanligvis kanskje ikke ville ha vært ellers. Bonusen er utsikta, blant annet, som på bildet over.

IMG_2196

Utsikt mot Bodø fra Keiservarden

Det er litt hyggeligere å gå på tur når man har firbeint selskap. Her står han og ser nedover mot byen igjen, og mot stien der det hele tida kom folk gående. Ruta til Keiservarden er ei av de mest bevandrede i Bodømarka, og jeg foretrekker normalt å gå på tur andre steder for å slippe den verste folkestrømmen. Men jeg må motvillig innrømme at det er noe fascinerende over hvor mange og hvor ulike folk som kommer seg til topps her – alt fra neonfarget lycramafia til turister i jeans og sandaler. Opp skal de – og opp kommer de. I august skal jeg, og mange med meg, sogar på konsert her oppe, i regi av musikkfestuka. Jeg gleder meg allerede.

IMG_2210

Middagshvil i lyngen. Fordi vi kan.

Noe av det fineste med å være ute, er å gjøre ingenting og bare være der. Jeg har i egne øyne vært litt for lite flink til det; å være ute har ofte blitt ‘fra-A-til-B’ for meg. I dag bestemte jeg meg for å ikke bare gå til toppen og hjem igjen. Jeg skulle også legge opp til å bare kose meg ute uten å gjøre så mye. På et egnet sted jeg vet om, brøt vi derfor av fra stien og fant oss et herlig hvilested, jeg og hunden. Skjermet fra sti og folk og lyder, men med praktfull utsikt og god oversikt. Her fikk han sin hundemat, og jeg spiste en kanelsnurr som ble bakt i går. Etterpå lå vi i lyngen og gjorde ca ingenting. Jeg hadde med meg ei bok, men det var for fint å gjøre ingenting til at jeg orket konsentrere meg om ordene. Han firbeinte lot seg tidvis engasjere av humler, men var også svært tilfreds med å krølle seg sammen i lyngen og snuse på elgbæsjene like ved.

Pinsa, altså. Ofte er den sur og kald og bister; pinseria er et velkjent værfenomen. Men i år slo det ikke helt til, og pinsehelga ble i stedet en turopplevelse av dimensjoner. Det har jeg ingen innvendinger mot.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s