…og vi var ikke sene om å komme oss ut på tur igjen. Denne gangen langs en gammel traktorvei som er sperret med bom helt i starten.
Starten av veien, med Steigtinden i bakgrunnen.
Det er noen hytter nedover her, men ellers er det velsignet stille og bokstavelig talt ‘naturlig’. Spor etter elg på veien viste oss at han høyst sannsynlig hadde vært på tur til å krysse veien, for så å snu da han hørte oss. Det forklarer hvorfor hundene var så gira og absolutt ville skjente ut til venstre på et bestemt sted. For eksempel. Det var for det meste fuglekvitter og sus av vind i tretoppene som akkompagnerte oss bortover og etterhvert nedover. Da vi kom til den gamle ruinen fra en husmannsplass, var det på sin plass å ta en pust i bakken og nyte omgivelsene før vi satte snutene tilbake mot bilen igjen.
I enden av veien er det endeløse åkre.
Veien vi fulgte denne gangen ender midt mellom store åkre på alle kanter. Krysser vi den østre åkeren, kommer vi ned til vestbredden av Soløyvannet. Dit skulle vi dog ikke i dag. Tvert imot, vi tok oss en liten pause og lot hundene snuse på alt som var mens pulsen senket seg. Dette er innmark, men den lot ikke til å være så veldig hyppig brukt. Det var/er definitivt på tide å ta førsteslåtta nå, skjønt ingen traktor var å se. Vi myste innom ruinene på husmannsplassen, hvor man innenfor husmuren finner masse villripsbusker, et bålsted (!) og rester etter at noen har hatt en presenning oppe. Det er ingen tvil om at de som en gang brøt land og etablerte seg her, hadde et frodig omland å livnære seg av – og fjorden er ikke langt unna, den heller.
Musejakt!
Det er gnagerår i år, noe jeg merker daglig; på nesten hver eneste tur jeg er på. Plutselig skjener hunden ut til høyre eller venstre og står med snuten boret ned i gresset eller lyngen, under ei rot eller mot ei lita grop som viser seg å være starten på en liten musetunnell i vegetasjonen. Heldigvis er min hund så voksen og erfaren nå at han ikke lenger tror at hver mus er den siste. Tvert imot; han vet at det alltids kommer nye sjanser, nye mus, nye turer. Så etter litt jakt, litt piping og innimellom noen knaskelyder (!), er han som regel grei å få med seg videre.
Det føles ikke helt som sommer enda. Temperaturene er ikke helt der. Det er likevel ikke til å komme fra at det gjør godt for sjelen med dager som denne, som ligner stadig mer.
Elisabeths Eldorado 