Selv hundene (Jon McGregor)

Ei av de fire bøkene som kom i posten til meg nylig, er «Selv hundene» av Jon McGregor. I løpet av noen helgetimer var den lest fra perm til perm, bare avbrutt av litt søvn og litt hundelufting. Den er ei fascinerende bok, ei bok jeg ikke umiddelbart kan si at jeg liker eller ikke liker. Den henger ved meg, på et vis, og jeg må tenke litt mer før jeg bestemmer meg. Tror jeg.

Omslaget på 'Selv hundene' - Jon McGregor
Omslaget på ‘Selv hundene’ – Jon McGregor

Utgangspunktet i boka er at Richard blir funnet død i leiligheta si, båret ut og etterhvert obdusert. Fortellerstemmen ser og vet alt som skjer, både i rommet der Richard ligger og i miljøet rundt. Sakte nøstes historien om Richard, dødsfallet og folkene rundt ham opp. Det er et miljø med mye rusbruk, mye jag, løgn og bedrag – men også med glimt av humor, av omsorg, av et tilsynelatende uutslukkelig håp.

Språket er bra; det fremstår autentisk og gjennomtenkt, og tar ikke plassen for historien det skal fortelle. Ikke for mange adjektiver, dempet tegnsetting. Noen setninger blir hengende, uferdige, uten å bli fullført eller engang få et komma bak seg. Språknerden i meg vil hyle «Gjør ferdig setninga di!», mens leseren i meg vet at nettopp dette avbrutte, det ufullførte, det som blir hengende ufullendt i lufta er akkurat det som er med på å gjøre boka, stemmen, troverdig og på forunderlig vis medrivende.

Utsnitt fra boka
Utsnitt fra boka

Fortellerstemmen i boka blir jeg ikke helt klok på. Den er noen ganger et ‘jeg’ og andre ganger et kollektivt ‘vi’, allvitende, allseende, både delaktig og observerende på en gang. Det er egentlig ikke så farlig. Innimellom kommer små allegorier eller formuleringer som er perler å lese; som er så presist observert eller treffende beskrevet at det treffer meg midt i margen. Setningen i bildet over, «Som to menn i en livbåt, eller noe.» er ikke egentlig en ordentlig setning en gang – likevel er den et bilde som virkelig treffer, og som blir hengende bak i bevisstheten mens jeg leser resten av boka. Også bokas tittel får sin forklaring nærmest i en bisetning, uten at jeg skal avsløre det her.

Boka er opprinnelig skrevet på engelsk, og både personnavn og gatenavn er beholdt i original form. Det er et ærlig valg, men jeg må innrømme at jeg opplever det litt kunstig med Danny, Heather, Miller’s Arms og Forest Road midt inni en norsk tekst. Hadde det funket bedre om også navn var oversatt til norsk? Jeg vet ikke, men for meg skurrer det litt.

Når det er sagt, er oversettelsen svært godt gjort. Noen ganger når jeg leser oversatt litteratur, tenker jeg «her har det opprinnelig stått xyz» og irriterer meg over dårlige formuleringer, ord-for-ord-oversettelser og dårlig flyt på norsk. For ikke å snakke om anglisismene. Denne boka er imidlertid gjennomgående godt oversatt (av Elisabeth Haukeland), og språket er rett, på et vis, det flyter i en uavbrutt strøm og matcher miljøet den beskriver, tidvis ned i minste detalj, uten å miste noe på veien.

Sånn sett er det kanskje ingen overraskelse at McGregor har vært nominert til Booker-prisen for en av sine tidligere romaner. «Selv hundene» er hans tredje roman, og han har i tillegg utgitt flere noveller. Jeg ser ikke bort fra at jeg vil lese ei av de andre bøkene hans også, etterhvert.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s