Åh. Vi kom til leiligheta på brygga på Utsira, og noe av det første jeg inspiserte, var bokhylla. Der var ikke mange bøker, men der var noe som gjorde meg glad: Bøgenæs-bøker. Alle som har vokst opp på et liste sted med et folkebibliotek vet hvor fint det var å kunne drømme seg bort i Evy Bøgenæs’ uskyldige ungpikebøker.
To av tre bøker om Kitt. Man må jo bare elske dem.
Kitt har en trasig oppvekst, men helt fra hun er seks år gammel, beundrer hun lysluggede, muntre og fine Sven. Sven er en flørt, Kitt er sjenert og forknytt. Likevel finner de hverandre i voksen alder og blir et par. Mens krigen regjerer i Oslo (ja, det er gamle bøker) finner Kitt og Sven ut av både livet og hverandre, om enn med noen videverdigheter her og der. Nydelig ferielesning når man sitter på en balkong med utsikt over havet og gipsfoten høyt på en krakk.
«Det var så kort vei. Hun likte å gå uten hatt.» Ubetalelig!
Anakronismene står i kø. Damer går i kjoler, menn går i dress. Hatt er en del av hverdagen. Telefoner står gjerne på et bord i gangen. Det finnes knapt et kyss i bøkene, men likevel blir barn født, og noen dør. Kjenner man i tillegg Oslo, er det lett å se for seg bokens karakterer når de beveger seg hit og dit, befinner seg her og der.
Vennlig hilsen skolebiblioteket på Utsira
Boka har åpenbart tilhørt skolen på Utsira en gang i tida. Da jeg selv gikk på skolen, var det noen Bøgenæs-bøker i skolebiblioteket, og noen flere på folkebiblioteket. Jeg elsket dem, og takket være det at de var så uskyldige, hindret ikke noen meg i å lese ‘ungdomsbøker’ som disse selv om jeg rent formelt var barn. Jeg var knapt 13 da jeg hadde lest ut alle Bøgenæs-bøkene jeg kom over, tror jeg.
I så måte var bøkene på Utsira et kjærkomment og uventa gjensyn.
Elisabeths Eldorado 