Kjærlighet i voksen alder

Noen ganger møter man kjærligheten i voksen alder. Kanskje har man tidligere ikke villet binde seg til en spesiell. Kanskje har den eneste ene blitt noen andre sin, eller tilhørte noen andre i utgangspunktet. Kanskje har man ikke sett skogen for bare trær. Eller kanskje har man bare ikke vært klar for det, sånn ubevisst, før tiden er inne? Jeg vet ikke, men ett vet jeg: Nå har jeg funnet kjærligheten.

Mummipappa under stjernehimmelen
Mummipappa under stjernehimmelen

Her er han. Her er den. Koppen jeg vil tilbringe mine sene kveldstimer med, med tente lys i vinduskarmen og spotify smygende ut i rommet. Koppen jeg vil klamre meg til i grytidlige timer lenge før dagslyset nærmer seg, mens NRK Nordlands myke morgenstemmer forteller meg at det er på tide å våkne og møte verden. Koppen som lar seg fylle med innhold fra Stockholm, London og Paris, og som byr på varm kakao med en god dæsj krem når dagene er våte og kalde.

Denne koppen har to motiver, og jeg elsker begge. Det ene viser mummipappa i en liten båt med seil, glidende over havet under nattehimmelen. Den andre sida viser det du ser over her; mummipappa som er ute på tur under en klar stjernehimmel med matpakke i et knippe over skuldra. Jeg kjenner meg igjen i begge; både i fascinasjonen over å være i båt som langsomt glir gjennom nattsvart hav, og i gleden over å være ute i mørket og bare se på stjernene og månen – og på nordlyset, som ikke fikk være med på koppen.

Jeg har hatt kopper fra byer jeg har besøkt, kopper fra venner jeg er glad i, kopper med særegen fasong og kopper som har vært hjemmelaget av noen som kan dreie keramikk. Jeg har hatt kopper med navnet mitt på og store kopper og små kopper. Jeg har vært stolt over å tidvis bare ha ulike kopper, som hver og en har båret med seg en historie, et minne, en reise, en person. Men nå er den fasen slutt. Jeg fikk mummipappa-koppen i blodbanken sist jeg var innom der, og den ble umiddelbart min nye favoritt. Den brukes så ofte at jeg bare vasker den mellom hver gang – den rekker ikke å havne i skapet sammen med de øvrige koppene mine.

Jeg kan ikke forklare hvorfor, men det bare er sånn. Kjærlighet. Nå er det mummipappa og meg, muligens forever.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s