Når jevngamle venninner man er skrekkelig glad i dør av et akutt illebefinnende, er det ingen ord som strekker til. Ikke noe man kan si, ikke noe man kan gjøre, ikke noe. Ingenting.
Denne søndagen ble preget av at jeg på morgenkvisten fikk beskjeden om at et herlig menneske hadde gått bort, uventa og brått, helt uten foranledning. Det er ikke noe som hjelper mot sorgen. Men ei stund i fjæra med pelsterapi (hunden) og lyden av havet gjorde likevel godt, på et vis.
Det er bare ei uke siden sist jeg var i begravelse for ei venninne som hadde dødd plutselig og akutt, i alt for ung alder (25). Nå er det snart en til. Jeg håper det stanser der.
Advertisements
