Som å finne en gammel venn

Det er en ting jeg ikke har tenkt på siden jeg flytta tilbake til Nord-Norge. Du vet hvordan det er når du etter lang tids adskillelse plutselig møter en gammel venn igjen og oppdager at kontakten er som om det var i går dere møttes sist? Smilet, mimikken, latteren, humoren – alt er på plass.

Den følelsen. Den følelsen fikk jeg for noen dager siden. Den følelsen gjorde meg glad på en stillferdig og samtidig overveldende måte, på en måte som fortsatt ‘sitter i’ og får meg til å smile for meg selv når jeg tenker på det.

Den kom ikke fra et menneske. Den kom av at jeg var på kunstutstilling.

Sky-studier av J. C. Dahl, satt sammen i en collage. (KODE, Bergen)
Sky-studier av J. C. Dahl, satt sammen i en collage. (KODE, Bergen)

Det er mange år siden sist jeg var på en utstilling av denne typen. Det er ikke så ofte jeg går på utstilling i hverdagen, av naturlige årsaker, men nå befant jeg meg i Bergen og der avla jeg et besøk på KODE, byens fantastiske galleri som brer seg ut i hele fire bygg. Jeg har vært i Bergen mange ganger før, men av en eller annen grunn har jeg aldri blitt oppmerksom på KODE. Ikke før nå. Til gjengjeld var det kjærlighet ved første blikk.

Astrup - tidligere har jeg sett glimt, nå har jeg fått mer oversikt. Og elsker det.
Astrup – tidligere har jeg sett glimt, nå har jeg fått mer oversikt. Og elsker det.

Jeg hadde ikke all verdens med tid, så jeg ville ikke rekke å se alt KODE har å by på. Jeg valgte meg derfor Rasmus Meyers samlinger (inkl Munch), ‘Veien hjem’ med Nikolai Astrup og ‘Bergen og verden 1600-1900’. Det var et godt valg, og jeg angrer ikke på et eneste bilde jeg har sett. Ikke ett.

Da jeg begynte med Rasmus Meyers samlinger, skjønte jeg at jeg var heldig denne dagen. Det var nesten ikke andre folk der, og de som var der, dukket opp når jeg var ferdig eller forlot et rom akkurat da jeg kom. Det var ingen som gikk i veien for meg, ingen som forstyrret, ingen samtaler som brøt inn i tankerekkene mine, ingen som la beslag på ting jeg gjerne skulle gransket nærmere. Det var som å komme inn i en strøm av grønt lys – alt bare stemte, og jeg kunne ta meg så god tid jeg bare ville ved alle bildene jeg ville se nærmere på. Jeg gikk nærmest inn i en boble. Jeg mistet helt grepet om tiden – og nøt det.

Jeg fikk sett alt jeg ville se. Selve kronen på verket kom da jeg oppdaget et maleri av Otto Sinding som het ‘fra Lofoten’, men som ikke hadde motiv fra Lofoten. Jeg mener bestemt at motivet er fra Salten-sida av Vestfjorden, noe som også stemmer med at bildet er signert i Bodø (!) i januar 1886. Det skal jeg fortelle mer om ved en senere anledning – jeg må bare først finne det helt rette stedet for hvor motivet er fra.

Kunstutstilling, altså. Jeg hadde glemt litt av hvor lykkelig det kan gjøre meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s