Skomvær: Ei uke alene

Ja, du leste rett. Jeg har vært ei uke alene ute på Skomvær, i den grad man er alene når man har en hund og ni høns rundt seg. Kollegene mine har vært annetsteds i landet i jobbsammenheng, og jeg sa meg villig til å ta ansvar for drift og dyr ei ukes tid mens de var borte. Det verste er at jeg ikke engang var bekymra for hvordan det ville bli å være ei uke mutters alene.

Ei av de ni hønsene vi har på tunet, og som luftes hver dag.

En aldri så liten del av de daglige rutinene handler om høns. Vi har tre hvite høner, fem brune/svarte høner og en brun hane. De hvite og de brune hønene går ikke helt overens, så vi holder dem adskilt. Inne i fyrvokterassistentenes låve (fyrvokteren hadde egen, nemlig) har vi to rom med høns i, og de holdes adskilt. På morgenkvisten slipper jeg ut de hvite, så de får gå fritt omkring på området, og midt på dagen tar jeg dem inn og slipper ut de brune (og hanen). Om kvelden må de også inn. Innimellom der har jeg skrapet skitt, ordnet med høy, plukket egg, fikset mat og vann og generelt stelt litt for hønene. Jeg har aldri i hele mitt liv hatt noe med høns å gjøre før, annet enn å spise dem, men det går forbausende bra å ta vare på dem denne uka. Og jeg innrømmer glatt at det er noe helt eget å spise en omelett som er laget av egg fra høns jeg ‘kjenner’, på et vis!

Nyplukka blomster gir trivsel og vitner om frodig jord i havgapet.

På forhånd trodde jeg at det skulle være ganske karrig på Skomvær, men der tok jeg feil. Her er et jordlag over nesten hele øya som i følge informerte kilder er en drøy halvmeter dypt, og her er flere vekster enn de jeg kan navn på. Marisko, hundekjeks, skogstorkenebb, smørblomst, løvetann, skrubb-bær, den rosalillla på bildet over (som jeg ikke vet navnet på), flere sorter strå, skogstjerne (eller noe som ligner), rødsildre og … ja, enda mer vokser det her, jeg har ikke sett alt. En gang i tida hadde de sogar en rosehage her! Små glass et par utvalgte steder i huset har gjerne friske, nyplukka blomster til enhver tid, og det skaper trivsel. At det også skaper litt nysing pga pollenallergi når de begynner å visne litt, tar jeg med det gode.

Det river godt innimellom, og sjøsprøyten står over land.

Vinden er avgjørende for livet her ute. Sterk vind betyr null båt, og dermed null turister og null transportmuligheter for oss. Noen dager er vinden så sterk at det nærmest er utrivelig å være utendørs, selv om det er aldri så vakkert. Andre dager kommer den fra en vinkel som gjør at det er overkommelig og tilogmed fint å være ute, og man har mulighet til å finne seg et sted i le. Jeg har et sted på nordsida og et annet på sørsida av øya der jeg gjerne slår meg ned ei stund sammen med hunden, hvis vinden spiller sånn noenlunde på lag. Og jeg har klart å få t-skjorte-skille på armene etter å ha vært ute i sola den tida jeg har vært her, så det har ikke vært så aller verst!

Ankomstbrygga på Røst

I gamle tider var det to ankomstbrygger på Skomvær, ei på nordsida og ei på sørsida av øya. I dag er det kun sistnevnte som er i bruk, og den ser du på bildet her. Den gang brukte de kranen for å heise opp båter når de skulle ha folk og last i land – i dag gjør vi ikke det, og kranen er ganske rustet. Den lille kilen som stikker inn ved brygga går i nord/sør-retning og gjør at brygga er forholdsvis skjermet mot nord og vest, som er der de største bølgene vil komme fra. De som kommer hit med rib-båt fra Røst, går i land rett fra rib’en. De som kommer med en liten sjark, vil se at sjarken fortøyer utenfor ‘bryggekilen’ (der er det ei blåse), og så skysses folk til brygga med en liten lettbåt. Her hekker forøvrig fuglene på berg og tuer i nærheten, og derfor er det viktig som besøkende at man holder seg på stien som går mellom brygga og fyrhusene, og ikke streifer ut i terrenget.

Kveldsutsikt fra utedoet

Det er ikke til å komme fra at utsikta på Skomvær er usedvanlig vakker. Det er ikke alle dager man ser fastlandet mot øst, men øyene mot nord/nordøst ser man såfremt ikke det er tåke eller ekstremt lavt skydekke. Her ser du fra venstre Hernyken, Trenyken, Ellefsnyken, Storfjellet, Vedøya og nesten helt til høyre Staven. På klarværsdager ser man også Værøya og Mosken herfra – men ikke Røstlandet, som er der folk på Røst bor. Røstlandet er nemlig så lavt at jordhellingen nærmest kommer i veien for sikten.

Hunden min har definitivt verdens vakreste utedo-utsikt!