Bodøsommeren #5: Tur-orientering

Folk som kjenner meg, vet gjerne at jeg er veldig glad i turorientering. Utover våren stiger forventningene ganske godt, og midt i mai er kart og klippekort klare – og marka venter!

Kommer du, eller?
Kommer du, eller?

Forskjellene på å gå i marka ’til vanlig’ vs når jeg går turorientering, er at sistnevnte får meg til å gå på andre stier og mot andre mål. Til vanlig er det lett å falle inn i vaner og gå sine vante steder, men med kart og poster som lokker meg i andre retninger, blir jeg kjent med stadig større deler av marka og finner perler der jeg kan sette meg ned og nyte utsikta, omgivelsene og kanskje en kopp med noe varmt i. Eller bare en kos med hunden. Hunden trives også med variasjonen som kommer av å gå orientering og har lært seg at klipp i kortet betyr godbit til ham.

Vi fant ikke blåklokker, og skogstorkenebb viste seg å ikke være det samme.
Vi fant ikke blåklokker, og skogstorkenebb viste seg å ikke være det samme.

Noe av det fine med turorientering er at det er en aktivitet man fint kan gjøre sammen med andre. Det er ingen som blir sure om man tar en pause, man kan prate underveis og kanskje lærer både den ene og den andre noe nytt. Bodømarka er såpass oversiktlig at man strengt tatt ikke trenger kompass, så jeg foretrekker som regel å gå bare med kart. Ofte tar jeg med meg unger på tur, gjerne mine adoptiv-tantebarn. På en av forrige ukes turer fortalte jeg åtteåringen om fenomenet med å legge blåklokker på maurtuer og hva som skjer da, og han ville gjerne prøve for å se om jeg snakket sant. Dessverre fant vi ingen blåklokker, og det viste seg snart at skogstorkenebb ikke gjorde helt samme nytten. Det er greit – da må vi på ny tur igjen snart. De siste dagene har nemlig blåklokkene kommet i fjæra, og da dukker de nok opp i skogen snart.

Glad åtteåring klipper både sitt og mitt kort
Glad åtteåring klipper både sitt og mitt kort

Noe av det fineste er å ha ungene med på tur i marka. Jeg har gått på tur med enkelte unger i flere år allerede, og nå ser jeg at de begynner å bli veldig engasjert i friluftsliv og i å forstå mer av hva som skjer underveis. Det handler ikke lenger om at «hvis du går dit, får du en sjokoladebit», de har modnet til å selv se og forstå kartet, skjønne hvilken sti vi bør følge og hvordan vi skal finne postene. Så langt har vi ikke bommet på en eneste en! Denne åtteåringen er stolt som en hane når han finner posten først og får klippe både sitt og mitt kort. Etter endt tur, vanket det boller.

På vei mot årets finest plasserte post, # 49.
På vei mot årets finest plasserte post, # 49.

Det hender jeg akker og ojer meg over turen opp til Keiservarden fra Turisthytta. Ikke at den ikke er fin, for det er den virkelig, men der er alltid folk. Og gjerne mye folk, uansett tid på døgnet. Men å gå turorientering er en lise for sjelen. Det er utrolig store deler av marka hvor man knapt møter mennesker, og selv der det har dannet seg ‘nye’ stier mot årets poster, er det ikke alltid man møter noen mens man er ute. Du skal ikke langt bort fra de mest populære stiene før man har store idyller helt for seg selv. Da er det godt å ha med seg en sekk med primus og utstyr for å lage mat underveis.

Jeg innrømmer det glatt – de fineste middagene inntas ikke på byens restauranter. De inntas et sted i skogen og tilberedes på primus, enten alene eller sammen med noen, mens hunden gnafser i seg tørrfôr servert rett i lyngen. Du hører ikke noen av oss klage, jeg lover.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s