Etter mange dager med variasjoner mellom regn, duskregn og pøsregn var det godt da det endelig dukka opp en solskinnsdag med tørt vær, blå himmel, hyggelig temperatur (=tosifret) og knapt noe vind. Vi har bikka over til september på kalenderen, og jeg er omsider klar for å gå med på at høsten kan få komme. Dermed var det bare ett å gjøre: Ta med seg kamera ut for å jakte på høsttegn!
Villbringebær
Langs skogsstien der vi gikk er det flust av villbringebærkjerr. Noen steder var det tett av bær, andre steder var det plukket tomt – og atter andre steder så det ut til at bære kanskje hadde råtnet, rett og slett. Kanskje har det vært for kaldt, kanskje er det sykdom, kanskje er de rett og slett i ferd med å bli for gamle uten å bli plukket. Jeg vet ikke. Jeg vurderte et øyeblikk å plukke med meg bringebær nok til å ha i en pai når jeg kom hjem igjen, men det ble med tanken. På denne turen var kamera viktigere enn næring, rett og slett. Men at jeg småspiste litt underveis? Åjada. Det overrasker neppe noen.
Klorofyllet trekker seg bort fra bladene igjen
Jeg må innrømme at jeg blir veldig glad når jeg ser at skogen fortsatt står grønn oppigjennom lia. Det finnes små flekker av rødt i toppen av enkelte rognetrær, og noen av bjørkene er i ferd med å bli mer gule enn grønne. Men i det store og hele står skogen fortsatt grønn. Høsten er kanskje på vei, men den har ikke kommet for fullt ennå. Heldigvis. Det vrimler av sopp, som jeg ikke plukker fordi jeg ikke kan nok om dem, og det er fortsatt bær å se her og der. Men farga er grønn, ikke gylden, på skogen. Det kjenner jeg er helt greit for meg. Selv når bjørka trekker inn klorofyllet og det er så vakkert, så vakkert. Å betrakte det på nært hold er nesten som å se treets blodåresystem i detalj.
Paraglider fra Løp
Denne paraglideren hang i lufta over og foran oss da vi gikk tur gjennom skogen. Det er en paraglider-startbakke på baksida av Keiservarden, på nordsida mot Løp, og jeg bommer neppe når jeg antar at denne karen også har startet der. Noen dager er det ganske fullt av paraglidere i lufta; jeg tror jeg har talt opptil 7-8 stykker på en gang. I dag var det bare én, i alle fall på mi side av fjellet. Han lot til å kose seg. Det kan jeg forstå. Utsikta må ha vært formidabel, og vinden var ikke sterkere enn at man kunne seile mykt og forsiktig langs fjellsida og tilbake igjen.
Seks havørner på et blikk!
Mens jeg knipsa paraglideren, hørte jeg et aldri så lite opprør blant fugler som åpenbart holdt til i skogen litt bak meg og lenger opp i lia. Først tenkte jeg at et rovdyr kanskje var på ferde, men så titta jeg opp – og ble stum. I lufta over Løpsmarka var det nemlig seks havørner som seilte og fløt på vinden, snart hit, snart dit, rolige vendinger og knapt et vingeslag å se. Fire av ørnene hadde distinkt hvit stripe ytterst på halen, et typisk kjennetegn på havørn, mens to av dem manglet det. Enten var de ungfugler som ikke har ferdig utviklet/farget fjærprakt enda, eller så kan de faktisk ha vært kongeørn. Jeg er usikker. To av dem hang sammen som erteris, som et eldre ektepar som har vært sammen gjennom lange tider. De fire andre var friere og svingte seg på sett og vis mer uavhengig av alle de andre. Jeg klarte å få seks ørner inn på samme bilde, men hadde ikke sterk nok zoom på linsa til å kunne knipse dem så veldig mye mer detaljert. Dessverre. Det var like fullt et mektig syn.
Og høsten? Den får bare komme. Jeg er klar.
Elisabeths Eldorado 