Linn Strømsborg: Du dør ikke

Altså, jeg blogget om min nye lesekrok og at jeg gledet meg til å lese den nyeste boka til Linn Strømsborg. Lite visste jeg at jeg etter å ha lagt fra meg laptopen skulle SLUKE hele boka fra første til siste side, i et eneste jafs. Jeg var ikke på do, jeg laget ikke te, jeg koste knapt med hunden når han kom bort til meg og la hodet i fanget. Det eneste jeg gjorde, var å lese ei side, og ei side til, og ei side til, og enda ei side – helt til boka var slutt og jeg var komplett overveldet. (Og trøtt, for da var klokka over to på natta.)

Høstens beste bok så langt!
Høstens beste bok så langt!

Jeg vet ikke om jeg helt klarer å formidle hva det var som bergtok meg så fullstendig med denne boka. Kanskje var det karakterene, og det faktum at de er troverdige, gjennomtenkte og verken for mange eller for få. Alle som er der, hører med. Ingen kunne vært utelatt, men èn til hadde lett blitt for mye. Balansen er mellom Eva, Jo og Miriam er nydelig avstemt. Hvem de er, hvordan de er, hvordan de forholder seg til hverandre og til utfordringene som livet kaster på dem. Det samme gjelder bi-personene, fra Sindre til Joakim og guttegjenget i nabohuset. Noen vokser frem og får flere fasetter, mens andre forblir bi-personer og glir så naturlig og så selvfølgelig at det bare kan ha kommet av hardt arbeid og nådeløse vurderinger (fra både forfatter og forlag!).

Kanskje var det geografien? Vi er i Oslo, vi er på landet i Sverige, og vi er noen andre steder innimellom. Hvert sted er der for en grunn, har et poeng, har en geografi som hører hjemme i det litterære landskapet og som utfyller det som skjer, uten at det blir for overtydelig eller karikert. Tvangstankene til hovedpersonen jager henne rundt og rundt på (innestengte) Bislett stadion, friheten lar henne løpe og løpe og løpe nesten uten tanker og på ukjent sti og vei når hun er i öppna landskap i Sverige. Kyst, innland, by og bygd. Alt veves sammen så smidig og forsterker det som ligger mellom linjene uten å bli direkte uttalt.

I «Du dør ikke» viser Strømsborg at hun behersker antydningens kunst. Hun sier ikke ting med mange ord når de kan sies med få.  Hun utbroderer ikke detaljer der hint er nok. Der andre forfattere for eksempel utbroderer og detaljert beskriver sex, lar Strømsborg leseren tenke selv et sted mellom «Jeg tar ikke telefonen» og «Etter bare noen timer våkner jeg». Det er godt gjort, og det er konsekvent gjort gjennom hele boka. Den blir rikere av det.

Kanskje er det fortellerstemmen som drar meg så fullstendig med? Vanligvis faller jeg fort av, eller stiller meg i det minste på siden, når forfattere velger å la en jeg-person være stemmen i boka (i stedet for å kjøre tredjeperson). Denne gangen var jeg-personen Eva både troverdig, engasjerende og samtidig ‘allmenn’ nok til å ikke insistere på at man må dele hennes verdenssyn og oppfatning. Jeg fikk lov til å få innsyn i hennes hode uten å måtte være lik henne, og det oppleves utrolig raust for meg som leser. Den samme rausheten har de overfor hverandre når det kommer til stykket; Jo, Miriam og Eva. Og de andre.

dudorikkeDet er mye i denne boka som gir meg assosiasjoner til Stor Litteratur. Den halvt gjentakende stilen i Evas tanker når hun løper, minner meg om Jon Fosse og flere av hans romaner. Fremdrift og endringer kommer i de små detaljene som blir forskjellige fra gang til gang. Som leser må man være oppmerksom og følge med – gjør man det, ser man dybden i ordene og får en helt annen forståelse for det som skjer, for handlingen. Måten Eva skildrer angsten på, og tilflukten hun tar i løpingen, minner meg om Knut Hamsun sitt mantra om «blodets hvisken, benpibernes bøn; ja, hele det ubevisste sjælsliv» som jeg ble innprentet i hine hårde dager på videregående. (Takk, Arvid!) Jeg er selv ingen løper, det skal Vårherre vite, men like fullt fikk jeg nærmest lyst til å lese Haruki Murakamis bok «What I talk about when I talk about running». For i denne boka løping blir så mye mer enn å bare bevege beina.

Linn Strømsborg har tidligere gitt ut Roskilde og Furuset, samt mini-boka Øya. Alle er bra, hver på sitt vis, og jeg har elsket dem. Jeg opplever imidlertid at i boka «Du dør ikke» er voksnere, på et vis, uten å bli kjedelig. Der Kent-låter nærmest er soundtrack i bakhodet mens man leser, og popkulturfilmreferanser fra 1980-tallet utgjør en tydelig del av innholdet i de tidligere bøkene, er de bare krydder på maten i denne boka. «Du dør ikke» har langt mer substans; her er det både biff, poteter og en kraftig saus – for å beholde mat-analogien. Boka viser modenhet, innsikt og raushet som gjør at jeg smiler når den er over. Den gjør meg klokere, gladere og forhåpentligvis rausere med vennene mine.

E-boka ble fortært gjennom sene nattetimer. Den fysiske boka skal jeg kjøpe så snart jeg peller meg i en bokhandel som har den i hylla. Dette er ei bok som tåler å leses flere ganger, og på flere stadier i livet. Tro meg, den blir en ‘stayer’ i bokhylla mi. Vel blåst, Linn. Vel blåst!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s