Før han kom på besøk, hadde mora fortalt meg at han trenger å trene på skriving, nærmere bestemt på å skrive med bokstaver som henger sammen i stedet for å stå enkelthvis hver for seg. Og jeg tenkte: Hvordan motiverer man en gutt i barneskolen til å skrive nærmest bare for å skrive? Svaret fant jeg i min egen barndom.

Skrive brev til kongen? Jah det gjør vi!
Som barn husker jeg at jeg flere ganger skrev brev til kongen. Den gang var det kong Olav som var konge i Norge. Jeg skrev brev om dette og hint (husker ikke selv!), og etter ei stund kom en fôret konvolutt i gulaktig papir i posten. «Hans Majestet har bedt meg overbringe de hjerteligste takk for det hyggelige brevet og den fine tegningen han har mottatt» eller noe sånt. Et par standardfraser til, og så signatur fra adjutanten.
Jeg var i himmelen. På et tidspunkt hadde jeg ei «skattekiste», i realiteten en gammel skoboks, hvor jeg oppbevarte mine daværende skatter. Deriblant fantes det en håndfull brev fra Det kongelige norske slott.
I stedet for å si til åtteåringen «du må trene på å skrive», sa jeg: «Skal vi skrive brev til kongen?» Han var ikke tung å be. I fellesskap ble vi enige om hva han skulle si, og jeg skrev det ned. Deretter kopierte han den nedfelte teksten for å være sikker på at det ble rett. Med sirlig hånd laget han bokstaver som hang sammen og slynget seg akkurat så langt opp eller ned som de skulle. Motivasjonen var det ikke noe å si på. Et kjapt googlesøk ga oss korrekt postadresse, og han fikk selv velge hvilken farge han ville ha på konvolutten.
Nå er det underveis i posten. Et lite brev til kongen fra en begeistret og engasjert undersått som kommer til å trippe til postkassen etter et par uker, i håp om at han har fått et svar. En konvolutt som er stemplet «Det kongelige norske slott», og med en signatur som følger etter en hilsen fra majesteten. Det føles nesten som å ha snakket med ‘han sjøl’.
Jeg håper Kongen og hans folk tar seg tid til å svare en forventningsfull åtteåring med stjerner i blikket og stolthet i stemmen.