Var det verdt det?

Finnmarksløpet er nesten over (to mann er fortsatt på sporet), banketten er overstått, pressesenteret er rigga ned og Markedsgata i Alta begynner å komme tilbake til normalen. Jeg har bodd på hotell i 11 dager. Nå har jeg reist hjem, møtt hunden, laget mitt første måltid i eget hus igjen. Ett av årets to store arrangementer for mitt vedkommende er overstått. Hva sitter jeg igjen med, egentlig, som gjør det verdt det?

Petter (Pete) Jahnsen fra Tufsingdalen, som vant FL-1000 etter intens konkurranse til siste slutt.

Jeg sitter igjen med stum beundring for de hundekjørerne som stiller opp i Finnmarksløpet og andre konkurranser, år etter år, kilometer etter kilometer. De prioriterer hunder og trening foran veldig mange ting som jeg setter pris på i hverdagen. De prioriterer en sport som økonomisk  og tidsmessig koster mye, også når den gir mye tilbake. Og kanskje beundrer jeg Pete og Bente litt ekstra, ettersom de har valgt å satse uten å ha sponsorer, og dermed må stå for all moroa selv. Det er nesten ingen jeg unnet en seier mer i år enn Pete.

Morten Gamst Pedersen fikk sitte på fjorårsvinner Petter Karlsson under showrennet.

Showrenn fredag før løpet starter. Jeg beundrer Finnmarksløpet sin ledelse for at de gjennom mange år har klart å bygge og utvikle løpet slik at det ikke lenger er et arrangement for spesielt interesserte – det er et arrangement som store deler av landet og mange i utlandet er levende opptatt av. Samtidig har de bevart sportens særegenhet; naturen, de lange distanse, evnen til å overleve under krevende forhold. Stormen i fjellet gjorde at spannene fikk prøvd seg ekstra hardt i år – noen klarte det greit, andre slet mer, og noen valgte å bryte. Det er ikke feil å bryte når hensynet til hunder og kjørere gjør det nødvendig. Det er riktig. Det kommer alltids et nytt år og et nytt løp.

Ishavskatedralen i Alta på kveldstid.

Jeg sitter igjen med både glede og forbitrelse over mitt forhold til Nordlyskatedralen i Alta. Glede, fordi jeg i år gjorde et par forsøk på å komme meg inn i den og se hvordan det ser ut der. Hvert år tidligere når jeg har reist hjem, har jeg tenkt «Neste år MÅ jeg dra inn i katedralen og se meg rundt, og knipse litt!» Og så har det blitt glemt. I år, derimot, gikk jeg to ganger til katedralen for å se meg rundt. Begge gangene var det stengt. Og på de tidspunktene jeg visste den var åpen etter det, hadde jeg ikke mulighet til å gå dit. Dessverre. Kanskje Finnmarksløpet i 2018 blir det forløsende besøket?

Kontordetaljer

Jeg sitter igjen med en enorm stolthet og takknemlighet for at jeg får være en del av noe så stort og populært, noe som vekker så mye begeistring hos andre, samtidig som det gir meg selv så mye glede, på et helt personlig nivå. Vi har etterhvert blitt et gjeng som har vært med noen år, og man merker på samarbeidet at vi kjenner hverandre, stoler på hverandre, utfyller hverandre, gjør hverandre gode med måten vi jobber på. 51 uker i året ser jeg ingen av de andre. Men denne ene uka i mars er det DE som er ‘mitt folk’. Jeg ville ikke bytta dem med noen.

Publikum! Folkefest!

Jeg sitter igjen med glede over at så mange folk som aldri før fant veien til Markedsgata i Alta, både da starten gikk og da kjørerne kom i mål. Det var masse folk, turister og fastboende i skjønn forening, masse frivillige, skoleklasser og barnehager – alt etter tid på døgnet. De jublet, de heiet, de hadde plakater og kunne navnene på ‘sin’ kjører, såvel som mange fler. De skapte ei helt fantastisk stemning, og alle kjørerne nevnte mottakelsen i Markedsgata som noe av det som gjorde årets løpt ekstra spesielt.

Kjærleik. Mellom mennesker og dyr.

Sjelden ser du mennesker ofte seg så mye for noen andre som det hundekjørerne gjør for hundene sine. De lar dem løpe, og hundene elsker det. De får dekken mot vind og kulde, de får det de ønsker av god og næringsrik mat. De for myk og god halm å ligge på, og kjørerne går gjerne over spannet når de har lagt seg for å pakke halmen ekstra tett rundt dem. Kanskje får de et pledd over seg også. Kjørerne masserer ømme og støle muskler, håndledd og skuldre. De smører med potesalve, tar av og på sokker, synger for hundene mens de står på sleden og går om nødvendig foran hundene for å motivere dem fremover. Forholdet mellom kjørere og hunder er ubeskrivelig, og det er vakkert å se på.

Så har det vær verdt det? Ja. Så veldig, veldig verdt det. Det er neppe noen bombe at jeg planlegger å komme tilbake neste år.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s