En tråd for alle tider

Tenk deg ca 1977. Jeg er tre år, broren min er ett. Jordfarger ruler verden, og mine foreldre er stolte og familiekjære folk. Mamma strikker, pappa snekrer. Blant annet. Mamma finner tak i noe tykt rødbrunt garn og strikker makne gensere til seg selv og pappa, og hel-dresser til meg og broren min. På vei fra hjemme/Vesterålen til farmor i Saltstraumen måtte vi reise med opptil flere ferger, og turistene på dekk var fra seg av begeistring over denne familien som var så fine i tøyet – i følge legenden. Pappas brystkasse svulmet av stolthet, i følge ham selv.

Tida går. Men restegarnet består.

I påska var jeg på hytta hos mamma og pappa sammen med nevnte bror, hans samboer og hans to barn. Jeg hadde prestert å reise uten å ha strikketøy med meg, men stressa ikke, for jeg vet at mamma alltid har både pinner og garn. Jeg hadde rett. Jeg fant meg noen pinner, fant meg noe garn. Og vet dere hva? Jeg fant faktisk de to nøstene med restegarn fra strikkebonanzaen på 1970-tallet, og på soverommet hadde både mamma og pappa sine gensere, slik at det lot seg verifisere som fullstendig autentisk.

Garnet var ikke nok til å lage så mye av. Men tanteungen på 11 år fikk seg ny lue, og er med det tredje generasjon som går i dette garnet. Faktisk fikk hun overta farmor (mamma) sin genser også, når sant skal sies. Jeg syns det er litt stas.

11-åring med nystrikket lue.
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s