Noen ganger er det enkelt

Tre damer. Seks unger. En hund. Det var alt som trengtes for å gjøre en helgedag til en oase ute i det fri. I Bodø er vi så heldige å ha marka i gangavstand fra nesten hver eneste bolig i byen, og dermed kunne vi møtes i Maskinisten selv om vi kom fra hver vår kant. Noen av ungene kjente hverandre fra før, andre ikke. Det varte ikke lenge før alle var som gamle kjente.

Blomsterjakt med tante

Den yngste var to, den eldste var tolv. Alle fant de noe å gjøre og underholde seg med. Innimellom kom de innom gapahuken for å få seg litt mat eller drikke, eller for å sjekke hva vi andre holdt på med. To av de minste gikk på blomsterjakt med tanta si, og jammen fant de ikke hvitveis. Etterhvert skal de få lære å ta orienteringsposter. Håper jeg.

Klart vi måtte ha bål! Gapahuken hadde en etablert bålpass, og ungene fant nedfallskvist i nærområdet.

Bål gjør underverker for stemninga på tur. Det er ikke alltid jeg lager meg bål når jeg er på tur alene, men på tur med andre og med unger, er det et kjærkomment samlingspunkt. På steder som er mye trafikkert i marka, som her i en gapahuk i Maskinisten, er det greit å bruke etablerte bålplasser for å redusere belastningen på naturen.

Siden det er tidlig i sesongen var vi dessuten heldige – det var mye nedfallskvist i nærområdet, i tillegg til at den ene familien hadde tatt med seg noen vedkubber hjemmefra. Dermed ble det et bål som brant like lenge som vi oppholdt oss der. Og som ble behørig slukket før vi gikk hjem igjen.

Pelsdotten min fulgte med på voksne og barn. Han storkoste seg med alt som skjedde, samtidig som han vet å hvile.

Hunden var med på tur, og han koste seg. Han snuste etter mus, fikk smake kjeks og kjøttpålegg, fikk masse kos – og et par nye venner; barn som ikke var hundevante, men lærte seg å bli kjent med ham. På et tidspunkt kom det et rådyr som pile over grusveien like ved og inn i skogen, men det fikk han dog ikke med seg. Kanskje like greit, siden han har sterkt jaktinstinkt.

Det klør, det klør, det er dét det gjør…

Det var flere maurtuer i nærheten av der vi holdt til, og det fenget ungenes interesse. Tuene begynte å våkne til liv denne søndagen for litt siden, men det var helt tydelig at bare deler av hver tue hadde våknet til liv foreløpig. Noen hadde åpenbart moret seg med å legge fruktrester og kongler på ei av de store tuene i nærheten – kanskje for å gi næring til mauren? Ikke vet jeg. Men jeg mistenker at området vi satt i, vil være langt mer maurbefengt neste gang vi kommer dit.

Åtteåringen hentet maur ett sted, fikk dem til å gå på pinnen og satte dem ned et annet sted. «Æ vil se om di slåss!»

Denne åtteåringen hadde sett på Newton (tror jeg), et barneprogram på NRK TV, at maurer fra ulike kolonier ikke liker hverandre og lett kan komme i konflikt. Det måtte han naturligvis sjekke. Dermed gikk han bort til ei maurtue med en pinne, fikk noen av maurene til å gå opp på pinnen og bar den med seg bort til en annen maurkoloni som lå et titalls meter unna. Så kom spenninga. Ville maurene slåss? Jeg fikk ikke med meg fasiten, men at åtteåringen var dypt engasjert ei lang stund, var det ingen tvil om.

Jeg blir glad av å tenke på at vi bare er i begynnelsen av sesongen, og at vi kan ha mange flere slike dager foran oss i månedene som kommer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s