2. desember: Hekla Stålstrenga

Det var den dagen jeg satt på rad fem og gråt lydløst…

Sånn kunne jeg faktisk ha begynt, om jeg var litt Hamsun-inspirert. For ganske tidlig i år hadde jeg kjøpt billetter til julekonsert med Hekla Stålstrenga i Stormen, to billetter, og etterhvert invitert jeg med meg ei venninne som heter Vibeke. Denne kvelden var det hun og jeg som satt midt på rad fem og gledet oss til konsert. Jeg er ikke blodfan av stålstrengan, men jeg liker musikken deres og gledet meg til konsert. Lite visste jeg at det skulle bli så overveldende at tårene rant i strie strømmer.

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Alt klart for Hekla Stålstrenga i storsalen i Stormen Kulturhus

Jeg var fullstendig uforberedt. Men allerede på låt to begynte tårene å trille. Da spilte de ‘Har du fyr‘, en låt som neppe trenger nærmere introduksjon. Sist jeg hørte Anne Nymo Trulsen (vokalist i bandet) synge den live, var rett før adventstida for et par år siden – i en begravelse. Ei venninne på 28 år hadde dødd av plutselig hjertestans, kirka var fullstappa og jeg vet ikke hvem som gråt mest av alle oss som var der. Og to uker etter henne døde ei anna venninne her i byen, også hun alt-og-alt-for ung, av hjerneblødning.

På konserten i Stormen kom alle tankene frem, tankene på dem og på alle de andre jeg kjenner som har dødd og som jeg savner – også i jula. Det har vært noen år med mange dødsfall nå – det siste fredag morgen, bare timer før konserten. Så jeg gråt, mens stålstrengan sang om fyret og lyset og venner.

Senere fortsatte det. Da Ragnhild Furebotten etter fyr-sangen (?) introduserte en av de neste som sin favorittjulesang, gledet jeg meg over å finne ut hva det var. Jeg skal ikke spoile innholdet her i fall du skal på konsert med dem selv, men la meg bare si at det var en sang som min salige morfar elsket. Så mens Trulsen sang så klokkeklart og vakkert, mens arrangementet fikk frem det særegne og vakre med instrumentene og samspillet dem imellom, mens sentimentaliteten og tankene tok meg til tredje klasse på barneskolen og det rommet vi satt i da vi pugge-sang den på skolen med Frøken (hun het Rita Pedersen og var en strålende lærer, som forøvrig fortsatt lever.) – hele den tida hørte jeg bestefar sin stemme i bakhodet, klar og tydelig. Han døde for 20 år siden og det er i det daglige helt uproblematisk. Men da jeg satt på konserten og allerede var overveldet av følelser, kom det frem følelser nok til at tårene trillet igjen – for savnet, for gleden over å ha hatt en så fin bestefar, for stoltheten over alt jeg er og gjør i dag som jeg vet han ville likt. Blant annet.

Jeg skal ikke trette deg med å ta deg gjennom hele konserten og alle grunnene for å la tårene trille. La meg bare si at Vibeke til slutt lirket frem et papirlommetørkle som hun ga meg, snille hun. Og la meg si at det var ingen trist konsert på noe som helst vis – det var en strålende vakker, gjennomtenkt, klok, hjertevarm og fredfylt konsert. Den gikk til kjerna av jula, til julas budskap, til kjærlighet og fred. Og for meg, helt personlig: Det som ‘utenpå’ var en konsert, ble innvendig til et rent, nakent og nært møte med han som er julas opprinnelse.

All ære til Hekla Stålstrenga for den – jeg kunne gjerne vært der en gang til!

Reklamer

2 kommentarer om “2. desember: Hekla Stålstrenga

  1. Hehe. Ditt innlegg rørte meg til tårer, men det trenges ikke at jeg forteller hvorfor. En Julesang kann samtidig ha en intime mening for deg og høre bare høyt lyrisk ut for meg, det viktige forblir overhodet at vi sitter skulder ved skulder og gråter tilsammen ved å høre den, ikke sant ?
    Jeg fortsetter å lese deg, og selv om jeg sjeldent skriver kommentarer, så føler jeg at det alltid er en hyggelig stund ferie du byr med hvert nye innlegg. Tusen takk for dem alle.
    P.S : jeg noterer at det er ganske tvilsomt at jeg skal snart på konsert i Norge, så spørsmålet om hva er Ragnild Furebottens favorittjulsang sannsynligvis kommer til å forbli en liten stund usvartet for meg…

  2. Fine, gode Geitost! Beklager at jeg svarer så sent. Jeg ble veldig glad for å se en kommentar fra deg igjen!

    Og så er jeg glad innlegget kunne røre deg. Jeg trenger ikke vite hvorfor, så lenge jeg vet at det skjedde. Velkommen tilbake hit, anytime.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s