Sanke D-vitaminer

Når vinteren har vært lang og dagslyset omsider er i ferd med å vende tilbake for alvor, er det få ting som står lenger opp på agendaen min enn å sanke D-vitaminer når jeg kan. I helgene, for eksempel. Da er jeg ikke nødt til å være på et kontor, men kan være utendørs så mange timer jeg bare vil og sanke D-vitaminer i bøtter og spann. Heldigvis trenger det ikke engang være solskinn for at vitaminene skal absorberes; de ligger i selve dagslyset. Denne helga fikk jeg bunkra opp til fulle.

To ferskinger på Mjelle

Ei av de jeg omgås forholdsvis regelmessig er ei ung dame som kommer fra innlands-Norge lenger sør i landet. Sagt på en annen måte: Hun er ikke vant med havet, ei heller med kulturen, kysten og utsikta som følger med. Derfor var det opptil flere av oss som var glade for at vi i fellesskap kunne ta turen til Mjelle i helga. Mjelle med si røde strand, Mjelle med si fantastiske utsikt, Mjelle med sine bratte bergvegger. Mjelle. Det viste seg at det var hele to av turdeltakerne som aldri hadde vært på Mjelle før. Jeg tipper begge kommer tilbake.

Mannen og havet

Lilla sand. Grønt hav. Hvitt skum. Gule og hvite istagger. Gråbrun skog. Det er alt annet enn fargeløst på Mjelle, selv midt på vinteren. Det er alltid noe å se på, noe å knipse, noe å la seg begeistre av. Fotografen på bildet over, er erfaren turmann og erfaren Mjelle-besøker. For et par av de andre skulle det vise seg at de ikke hadde lært regel om den sjuende bølgen (den er alltid størst) – og dermed ble ei av dem nærmest oversprøytet av saltvann da de skulle ta bilde «av en bølge som spruta litt opp». Men de klaget ikke.

To glade kanaljer på ei romslig strand

Mjelle er et av de stedene i Bodø kommune hvor det er vedtatt helårs båndtvang. Derfor var begge hundene i bånd det aller meste av tida. Da vi hadde kontroll over området og visste at der verken var folk eller større dyr der, slapp vi hundene løse i 5-10 minutter så de kunne løpe etter hverandre og herje litt. Det gjorde de,  til gagns. Men da de etter endt ‘pause’ ble tilkalt, kom begge to på innkalling og lot seg villig feste i bånd igjen. Det var mer enn nok å se og snuse på likevel. Heldigvis.

Horisonten. På klarværsdager henger Lofotveggen der borte på andre sida.

Mjelle er ei vestvendt strand. Mot øst har du steile, bratte fjellvegger som kneiser over stranda. Øverst mot berget er det litt gress, litt lyng og en anelse av  småbjørkeskog før stranda tar over. Stranda skrår nedover mot havet, vannet er grønt, og lenger ut: mørkeblått. På vinteren er det gjerne forblåst og isete her. På sommeren er det sol store deler av dagen, og man rekker å se midnattsola før den forsvinner bak åskammen mot nord og blir borte. På den andre sida av Vestfjorden ser man på klarværsdager Lofotveggen. Vinterstid, med snødekte Lofotfjell, ser det ut som isberg som duver i vannet – mye på grunn av vinterhildring. Sommerstid er Lofotfjellene mer ei blågrå eventyrstripe som akkurat skiller oransjegylden sommernattshimmel fra mørkeblått hav og Vestfjordens dulgte speil. Begge deler er like vakkert.

To herrer, to hunder. Masse trivsel.

Det er alltid bølger på Mjelle. Alltid. Noen ganger bare late, dorske dønninger som langsomt smyger seg opp og ned i strandkanten. Andre ganger er det frådende topper som pisker mot land og gjør det de kan for å slå hardt mot sanden og bråke så høyt det bare går. Jeg kjenner folk som ikke har fått sove i telt på Mjelle fordi bølgene har bråket for mye. Jeg har tenkt å prøve til våren eller sommeren; å dra dit ei natt med sovepose og telt, sovne og våkne til dønninger like gamle som evigheten. Jeg tror det blir fint.

Ut i skogen – til spor av elg, rev, hest, mus og andre gode dufter.

Man kan også sanke D-vitaminer i skogen. Særlig når det blåser frisk bris med kuling i kastene og skogen byr på le og mildere temperatur. Kanskje kan man gå oppå skare som bærer alle mann – pluss en husky. Man får inn sola både her og der, bare avbrutt av tilfeldige skyer som fyker forbi. Kanskje går man tur med noen som aldri har vært her før. Kanskje noen har gått runden, men aldri tenkt på å følge det sidesporet som vi stikker inn på i dag. Man kan sogar vende fjeset mot sola og sanke D-vitaminer når man tilfeldig møter en hund og ei dame man kjenner; la sola varme mens hundene spretter rundt hit og dit i brå kast for å hilse hverandre med glede. For eksempel.

Utsikt mot Vågfjellet og Mjønesfjellet.

Utsikta er det ikke noe å si på. I vest er det blå himmel helt uten skyer, og konturene av Sandhornet rager til værs. Mot øst er det litt mer skyer, men ikke verre enn at man ser både Vågsfjellet og Mjønesfjellet. Jeg har ikke vært oppå noen av dem. Jeg vil gjerne opp på begge. Slik forholdene er nå, kunne man fint gått til fots opp på Vågsfjellet, i alle fall. Men denne dagen hadde vi ikke tid. Det blir en gang senere; den står på lista. I mellomtida nyter jeg synet av den mens jeg suger til meg det jeg kan av årets ferske D-vitaminer.

Sjokoladekosoverdose

Nybakte boller smurt med nugatti. Varm kakao i koppen. Sjokolade fra en medvandrer. Ingen skal si vi ikke tar kaloriene våre på alvor! Vi fant en fin rasteplass der vi kunne sitte (!) med ansiktet mot sola (!) og sanke D-vitaminer mens vi inntok kakaobefengte kalorier en stakket stund. Det gjorde godt etter turen vi hadde lagt bak oss, og før resten av veien vi hadde å gå. Det var ikke planlagt, men det var veldig, veldig godt. Og med sjokolade innabords og ferskt påfyll av D-vitaminer fra sola er jeg mer enn klar til å gå inn i ei ny uke.

Reklamer

2 kommentarer om “Sanke D-vitaminer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s