Når hunden fyller åtte år

Jeg vet at hunder ikke har noen forståelse av fødselsdager på samme måte som vi mennesker har. Likevel liker jeg å gjøre noe ‘litt ekstra’ sammen med min hund når han har bursdag. I år valgte jeg å dra på en temmelig lang tur i et område hvor han elsker å være, og det akkurat på den dagen han fylte åtte år. Det var verdt det – både for ham, for meg, og for den sjuårige jenta som var med oss og besøkte området for første gang.

Glad bursdagshund på tur

Det året han ble født, bodde jeg rett utenfor byen. Det første året av livet hans vokste han opp her, og disse stiene og veien gikk vi på mer eller mindre hver eneste dag. Han vet hvor elgen gjerne står, han vet hvor den ligger og gjemmer seg, han vet hvor han finner vann, og han vet hvor det er sjanse for å fange seg ei mus. Det er kanskje ikke rart han trives så godt her? Man ser det på hele kroppsspråket hans når vi kommer ut i naturen her – han koser seg litt ekstra mye bare fordi det er her vi er.

To gode venner

Denne gangen var vi ikke alene på tur. Vi hadde med oss ei sjuårig jente  som aldri før har vært på tur akkurat her. Hun bor ikke langt fra meg og var veldig glad for å bli invitert med på tur. Matpakke og vann i sekken, et par sjokoladekjeks for motivasjonens skyld og full av forventning. Hun viste seg å være en lett unge å ha med seg på tur. Lite tur-erfaring var intet hinder; hun lærte fort og viste seg å være modig og turglad. Så da jeg spurte om hun ville på en liten topptur eller foretrakk den opprinnelige oppsatte runden vi skulle på (med langt mindre stigning), var det med selvfølgelig mine hun valgte toppturen. Så det ble topptur også.

Tørt og trygt bursdagsbarn i gapahuken på toppen

Været var grått den dagen vi gikk, men det var opphold. Helt til vi hadde nådd toppen og satt i gapahuken på Sjurnakken. Da begynte det å regne, blåse og sogar hagle innimellom. Det var ganske heftig utenfor, men inni gapahuken satt vi tørre og i relativt god le for vinden. Vi venta litt for å se været an, siden ingen av oss hadde tatt med seg regnjakke. Da vi bestemete oss for å trosse været og ta sjansen på å bli litt våte, viste det seg at regnet og haglet slutta, og vinden løya. Da vi var kommet ned til den ‘vanlige’ stien igjen, var det mildt og bris og tørt og nydelig. Flaks kaller man sånt.

Viktig å signere gjesteboka – dette var dagens tredje, sogar.

Det var hele tre gjestebøker underveis på turen vi gikk. Ei i skogen, ei på Sjurnakken og ei på Lauvåsen. Vi skrev oss inn i alle tre, eller rettere sagt: Sjuåringen skrev oss inn. Vanligvis unngår jeg å skrive i gjestebøker når jeg ferdes i naturen, ut fra en tanke om at det at jeg har vært der, er min egen sak. Det har ikke egentlig andre noe med. Men så leste jeg at den lokale interesseforeninga for marka, som tilrettelegger med klopper og mye annet, bruker statistikken fra gjestebøkene til å dokumentere resultatene av og behovet for det arbeidet de gjør når de skal søke støtte til dette og hint. Dét endra innstillinga mi, så nå skriver jeg meg gladelig inn når jeg benytter meg av deres tilbud.

Og bursdagshunden? Han koste seg med nærmere ei mil tilbakelagt denne dagen, med mat inntatt i det fri, med et utall møter med andre folk og dyr, og med kjærkomment selskap hele veien. At han fikk snop da vi kom hjem – frosne beinrester fra påskas lammeskank – var en bonus han ikke hadde forutsett. Jeg hørte ingen tegn til klage.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s