Om å gripe det med begge hender når det kommer

Vi har ikke vært bortskjemt med finvær på aldri så lenge. Så da finværet kom på en dag det var helg og fri, var det lett å la alt annet ligge og utnytte dagen maksimalt. Det var vi ikke de eneste som gjorde, ungene og hunden og jeg. Det var enduro-sykkelløp i marka og uendelig mange turgåere på vei til og fra Keiservarden, både via veien fra Maskinisten og via ymse stier – særlig den fra Turisthytta. Men det ble en fin tur likevel.

På vei fra post til post

Jeg hadde et par tiårige gutter på besøk, og vi hadde bestemt oss for å gå en runde med turorientering. Guttene er veldig motivert for å lese kart og finne poster, og samtidig er det fantastisk fint å gå i marka – særlig når man er på stedene utenfor den lokale E6’en, altså: borte fra de to hovedveiene som ‘alle’ går på når de skal på tur her. Hunden var også synlig glad for å være på tur med både gutta og meg, og gleden ble ikke mindre da vi stadig møtte andre folk med hund – kjente og ukjente – som han tidvis fikk hilse på. Dager som dette ønsker vi oss langt flere av, både han og jeg.

Utsikt fra Keiservarden mot nord

Vi snirkla oss litt hit og litt tid for å ta postene, men hele tida med veien fra Maskinisten som underliggende hovedrute. Begge guttene har vært på toppen før, men det er til dels ei stund siden. Selv har jeg heller ikke vært der oppe på aldri så lenge. Det gjorde godt å komme dit på en dag med både sol og varme. Vi så Lofotveggen i det fjerne, og både Mosken og Værøya var også synlige fra toppen. Guttene nøt utsikta mot både Mjelle, Kjerringøy og Steigen – men mest av alt mot paragliderne som seilte ut i lufta fra ‘baksida’ av Keiservarden.

Trøtt hund på Keiservarden vender ryggen til utsikta mot byen når han sover

Det var aldri noen tvil om at vi ville komme oss til toppen denne dagen, for i ryggsekken hadde jeg med turens kanskje største motivasjonsfaktor: primus og pannekakerøre! Det var godt å finne seg et sted å sitte i lyngen (mitt krav) rett nedenfor den steinete toppen av Keiservarden, og hunden var snar til å legge seg i ei bittelita grop under fjellbjørkekratt. Med primus tar det bare et øyeblikk å få maten klar, heldigvis, og både guttene og jeg fikk våre tilmålte pannekaker i fantastiske omgivelser – til tross for at røra hadde klumpet seg en del på veien.

Dager som denne lever jeg lenge på. Særlig når de er enkeltstående, klemt inn blant et overveldende antall regndager. De huskes bedre da, på et vis.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s