Turen som ikke ble

Noen ganger blir ikke ting som man har tenkt. Det erfarte jeg for n’te gang i sommer. Jeg hadde noen dager sammehengende fri, og planen var en firedagers tur gjennom et område av Saltfjellet som ligger nært opp mot Beiarn, altså på vestsida av nasjonalparken. Men det skulle ikke helt gå som planlagt.

Emre titter inn i nasjonalparken

Det begynte så fint. Ettermiddagsbussen fra byen tok oss til Beiarfjellet. Det var 14-15 grader og gråvær i byen. Jo nærmere vi kom fjellet, jo mer sol og varme var det. Det er snaut to kilometer fra veien til Tverrbrennstua, som var målet for kvelden, og både hunden og jeg var glade for å være ute på tur med alt vi trengte i sekken min. At temperaturen var komfortabel nok til å gå i t-skjorte, var en bonus.

Tverrbrennstua (Turistforeningen) til venstre, Tverrbrennhytta (Bodø JFF) til høyre.

Terrenget på denne delen av Saltfjellet er veldig fint å gå i. Jeg har gått der i både regn og godvær, og det funker under de fleste forhold. Ikke for store høydeforskjeller, gode trasévalg for de T-merka stiene og fantastisk utsikt i alle retninger såfremt det ikke er tåke. Perfekt for en liten sommertur, med andre ord. Det eneste jeg angra på, var at jeg ikke hadde fiskestanga med.

Utsikt tilbake dit vi kom fra, tatt i en god pause på returen.

Neste morgen kom vi oss relativt tidlig avgårde fra hytta. Det var fint vær, litt bris i lufta, og vi hadde  omtrent to mil foran oss frem mot neste hytte; Bjellåvasstua. Men silk skulle det ikke bli. Jo lenger inn i fjellet vi kom, jo mindre vind var det. Samtidig steg temperaturen, og det var etterhvert minst tjue grader i skyggen – og der vi gikk var det for det meste sol. Det var langt mellom skyggene.

Det gikk som det måtte gå; det ble for varmt for huskyen. Han satte seg ikke akkurat ned og nekta å gå, men han ga tydelig uttrykk for at dette var for varmt og ville helst ikke gå lenger. Det kan jeg naturligvis forstå. Jeg er ingen dyreplager og vil helst at han skal ha det godt, og det var snart ganske enkelt å la seg overtale til å ikke fortsette på stien mot Bjellåvasstua. Jeg valgte å snu – og hunden var tydelig glad for det. Det første vi gjorde etter å ha vendt om, var å finne et snev av skygge og ta en god og lang pause der. Senere beveget vi oss langsomt tilbake dit vi hadde kommet fra.

Utslått av varmen er det godt å kjøle seg på hyttegulvet.

Da vi kom tilbake til Tverrbrennstua, hadde vi likevel gått over ei mil den dagen. Vi hadde brukt flere timer på det, mest fordi vi hadde tatt det med ro, hadde hatt sove-i-lyngen-pauser i skyggen, hadde drukket og kjølt oss ned i bekker og vann underveis. Jeg var – helt ærlig – litt skuffa over at turen ikke ble slik jeg hadde tenkt, men samtidig var det ikke tvil om at beslutninga om å avbryte var riktig. Hunden kjølte seg ned med å ligge på svalt hyttegulv. Jeg unngikk insektene (de var mange og hissige!) og holdt meg innomhus; åpne vinduer som var dekket av myggnetting ga god lufting. Og jeg hadde ei god bok, heldigvis.

Nattestemning på Beiarfjellet

Midt på natta var det magisk ute. Sola forsvant bak fjellene mot nord en stakket stund, og akkurat da den forsvant, kom en nydelig, malerisk dis svevende over vann og myrer. Jeg måtte ut på do før natten, og det var så fint ute at jeg knapt fikk meg til å gå inn igjen etterpå. Tankene gikk til den engelske maleren Turner, som var en mester til å skildre slike stemninger – om enn heller i by-kontekst enn i villmarka!

Traktorer i Beiarn har ikke som andre traktorer…

Neste dag var vi heldige å få skyss med ei som hadde overnatta på nabohytta. Hun skulle ned til Beiarn, og vi ble med. Etter noen timers venting (i skyggen, særlig for hunden) tok vi bussen hjem igjen, et par dager før planlagt. Den verste skuffelsen hadde lagt seg. Og da vi kom til byen, hadde sommeren kommet dit også – sent, men godt.

Jeg er fortsatt bittelitt skuffa over at turen jeg hadde sett frem til, ikke ble noe av. Men det går heldigvis an å ta den ved en senere anledning – fjellet ligger der, merkinga består, hyttene blir ikke borte. Jeg har ikke den gitt opp, selv om vi måtte utsette. Det er ei tid for alt – også for fjellturer på Beiarfjellet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s