Farsdagsgaven

Jeg har en turglad far. Jeg er glad i å være på tur med pappa. Til farsdagen i fjor fikk han derfor et gavekort på en 3-4 dagers fjelltur sammen med meg; en tur hvor bare han og jeg skulle være på vandring sammen med våre respektive hunder, hvor jeg skulle lage middag og betale for overnattinger. Vi har begge gledet oss helt siden da, og ei helt i august var vi klare for gjennomføring.

Kveldsstemning på Coarvi-hytta

Turen startet i Sulitjelmafjellene, eller Sulisfjellene som vi gjerne sier. Den aller første kvelden ble tilbrakt ved Coarvi-hytta, Tjorvi på norsk, hvor vi inntok den delen av hytta hvor det er lov til å ha med hund. Vi rakk en kveldstur langs grusveien opp til Balvatnet før vi laget oss middag og koste oss utover kvelden. Pappa har som regel ei bok med seg på tur, og denne gangen var ikke noe unntak. Jeg hadde ikke bok. Det var godt nok å bare titte ut av vinduet, kose med hunden og prate litt med pappa.

Emre speider etter reinsdyr og koser seg underveis

Neste morgen tok vi den tida vi trengte for å våkne av oss selv, lage frokost og stelle oss selv og hytta før avreise. Hytta vi var på hadde – dessverre – ikke vært spesielt bra rengjort eller rydda av de forrige gjestene, og vi hadde bestemt oss for å gjøre en langt bedre innsats. Men klokka var likevel bare litt over ti da vi kunne legge ut på stien, som starta rett over tunet.

Været hadde på forhånd vært meldt til å bli ganske fint, 10-12 grader og lettskya oppholdsvær. Vi var optimister, og begge hundene storkoste seg synlig med å være ute på tur i villmarka. Særlig da vi gikk oss på noen reinsdyr bare en snau kilometer fra hytta. (Dét har jeg naturlig nok ingen bilder av; jeg hadde nok med å holde hunden igjen og samtidig holde meg på beina.)

Fra ruta mellom Coarvi og Calalves, før regnet satte inn

Terrenget var oversiktlig og fint å gå i, og vi så reinsdyr flere ganger. I starten av turen var merkinga god, men etterhvert ble den dårligere og stien tidvis vanskeligere å finne. Det tok sin tid, men vi stressa ikke. Omgivelsene var vakre, og det ble noen pauser innimellom for å se seg om, hente inn pusten og bare nyte omgivelsen. Og så satte regnet inn. Ikke duskregn, men pøsregn. Uten opphold. Det gjorde stien og fremkommeligheten litt mer krevende, men ellers må jeg innrømme at det fortsatt var en fin tur. Selv når det var grått og vått.

Super turkompis med ryggsekk fra 1984 (!)

Sekken som pappa har på bildet, ble kjøpt før en guttetur i 1984. Den duger fortsatt, en gammel (og god) modell fra Norrøna. Selv har jeg en Bergans-sekk fra 1999 som jeg er svært fornøyd med. I sekkene hadde vi alt vi selv og hunden trengte for turen, og mat nok til å også kunne spandere et godt måltid på en svenske vi møtte underveis. Etter å ha levd på frystetørkede måltider i to uker (han skulle vandre i tre uker totalt), var han veldig glad for et overdådig alt-du-klarer-å-spise-pannekakemåltid med både sukker og jordbærsyltetøy til å ha på.

På det som skulle være dag 2 av 3 dager med vandring (den siste dagen skulle vi fiske, var planen, og ikke gå så mye), skjedde det dessverre et uhell i forbindelse med kryssing av ei elv. Det var ikke alvorlig eller farlig, heldigvis, men det var nok til at en av oss ikke helt klarte å gå så langt på ankelen som ble rammet, pluss at en trøkk i brøstet gjorde pusting ganske strevsomt. Å gå halvannen mil i krevende fjellterreng var dermed utelukket. Etter å ha områdd oss litt, ble vi enige om at det lureste var å ta seg en kortere vei mot bebygd strøk og etterhvert bilen. Vi legger ny slagplan når vi har kommet så langt, ble vi enige om.

Siste etappe gikk med båt i pøsregn

Det skulle vise seg å bli en dag som gjorde godt inn i sjela. For vi gikk en sti som tok oss vestover, og hvis vi måtte gå hele veien, ville det blitt 5-6 kilometer i halvkupert terreng. Vi hadde klart det, men det var vått og litt ulendt – og krevende for den av oss som hadde skadet ankelen sin. Etter bare en kilometer gikk vi oss imidlertid på ei hytte, og der var det noen som ga oss skyss over nærmeste vann. Da vi ble satt i land på andre sida, gikk vi 400-500 meter før vi igjen gikk oss på ei hytte (den første av flere), og jammen ordna det seg ikke med båtskyss over neste vann også. Vi visste at når vi kommer over vann #2 kunne vi ringe etter taxi for å få skyss tilbake til bilen.

Men det trengte vi ikke. For da vi kom i land, kom det akkurat en bil kjørende mot Naustbukta. I bilen satt et ungt par. Jeg var ikke sen om å praie dem og spørre pent om de kunne skysse pappa opp til hytta hvor bilen vår sto? Det var ikke nei i deres munn. Så han ble skyssa opp, mens jeg og hundene (og bagasjen; sekker og fiskestenger) venta ved naustene til han kom tilbake.

Regnet pøste ned og viste ingen tegn til å gi seg. Hytta hvor vi hadde tenkt å  campere, var full av bråkete folk. Så vi valgte det som viste seg å være lurt: Vi dro hjem til meg igjen. God mat, varme i kroppen, tørre omgivelser og et velutstyrt kjøkken. Det ble helt perfekt.  Den opprinnelig planlagte turen, ble solid amputert. Men vi hadde det fint likevel og improviserte da omstendighetene gjorde det nødvendig. Og den opprinnelige ruta? Den tar vi neste sommer, håper jeg. Fjellet ligger der, og jeg er klar.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s