Dagen før min egen far fyller år igjen leste jeg denne boka; ‘Hvordan elske en far og overleve’. Boka er helt fantastisk; et overflødighetshorn av historier og et fyrverkeri av et språk. Formuleringer som gjør språksansen min yr av glede, som vekker og engasjerer og begeistrer og tar meg inn i historien som fortelles, nærmest uten et dødpunkt.
Ei bok. Et kjøkkenbord. En kopp te. Det gikk umerkelig fort.
De ca 200 sidene ble slukt fortløpende noen kveldstimer, og jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg humret og lo, jeg kjente mye igjen og så for meg ‘han Lars Andreas’, og jeg sukket vemodig for gjenkjennelige passasjer om hvordan noen med alzheimer ter seg når sykdymmen har festet grepet. Et par formuleringer om mine hjemtrakter (Lars Andreas Larssen kom fra samme øy som jeg) gjorde meg både stolt og opprørt. Samtidig.
Sønn Larssen avkler både seg selv og sin far i denne boka, og han gjør det med både ærlighet (fremstår det som) og kjærlighet. Og gjennom det han sier og måten han legger det frem på, viser han også hvor mye av faren som gjenfinnes i ham selv – enten han selv ser det eller ikke.
Jeg kunne sagt mye mer, men jeg skal ikke det. Les heller boka. Det er den verdt. Du finner den på biblioteket ditt, for eksempel.
Elisabeths Eldorado 