Å nyte ei helg

…er ikke vanskelig. Særlig ikke når man i godt selskap kan dra på hyttetur med god stemning, hyggelige omgivelser og upåklagelig servering til alle måltider. Vi måtte plotte denne turen lang tid i forveien for at det skulle passe for begge, men ingen av oss angret på at vi gjorde nettopp dét.

Lykkelig husky langs Futelva

Jeg og hunden tyvstarta litt uten resten av turfølget. I stedet for å møtes noenlunde sentralt, valgte vi å starte turen med å gå langs Futelva opp til Breiva, så turfølget kunne plukke oss opp der i stedet. Langs Futelva var det masse å snuse på for en ivrig hundesnute; mange hunder å hilse på eller gå forbi, mange folk og se, mange dufter å etterforske. Jammen fant vi ikke et småhemmelig sted med masse laks også. Femten laks på en snau kvadratmeter lar seg høre – men de fikk bli nedi elva, alle som én.

Dette tror jeg er såkalt ‘gulløre’, tremella aurantia heter den på latin.

Jeg trodde noen hadde stappa noe oransje plast inni et tre, og tenkte at det kan jeg plukke med meg og hive i søpla der jeg kommer i stedet. Men jammen var ikke de blanke, knall oransje krøllete greiene en sopp som vokste på bjørkestammen! Etter litt googling tror jeg at dette må være en tremella aurantia, som det heter på latin, eller ‘gulløre’. Vakker!

Solnedgangslys midt på dagen

Sola går ned før klokka er tre, og vi fikk med oss en sjelden (i disse dager) solnedgang mens vi gikk oppover traktorveien og innover i marka. Oransje stråler skapte noen helt spesielle fargetoner; farger ingen bilder kan gjengi, farger som fullstendig bergtok oss. Det føltes som å være på rett sted til rett tid – og så var vi bare halvveis ut i dagen!

Denne utsikta er til å leve med. Isen lå et par centimeter tykk på vannet, selv om det ser åpent ut.

Utsikta fra hyttevinduet kan ingen si noe på. Fra dette vannet henter vi vann på en tjueliters plastdunk til å ha til drikke og matlaging inne på hytta – og til oppvask og annen vask når det står på planen. Det lå et lite islag, kanskje to centimeter tykt, over det meste av vannet. Ikke verre enn at vi fikk hull på den for å hente det vannet vi trengte. Heldigvis.

Kveite, potet og tilbehør fra Frydelund. Ingen klaget på bevertninga!

Vi hadde avtalt at jeg skulle stå for middag den ene dagen, turfølget skulle stå for frokost neste dag. Middagen ble kveite fra Rødøya, potet fra en lokal bonde og øl fra Drammen. Det var vanvittig godt, og jammen ble det ikke mat nok til både oss tobeinte og til han firbeinte. Han var ganske fornøyd da han kunne meske seg i de kveitefilétene som ble til overs da vi var ferdige, han pelskledte. Nevnte jeg god stemning?

Kaffe med nogo attåt. Strikking. Stearinlys. Og utenfor bildet: En radio med fin musikk. Lykke.

«Det føles som om det er kveld, men det er det jo ikke» sa turfølget da middagen var overstått. Og det stemte. Det var mørkt, vi var småtrøtte og vi kunne lagt oss med en gang. Men klokka var bare sju, og det var mange timer igjen av dagen. De ble tilbrakt med musikk på batteridrevet dab-radio, strikking, og kaffe med nogo attåt – blant annet. Flaks at jeg ikke blir liggende søvnløs av å drikke kaffe, for det var noen kopper som gikk ned i løpet av kvelden.

Multitasking på frokostbordet – noen lager arme riddere, andre skriver i hytteboka.

Jeg har et nærmest ikke-eksisterende forhold til arme riddere. Jeg husker å ha laget det på skolekjøkkenet da jeg gikk ungdomsskolen, tror jeg, men siden? Næh. Vi hadde aldri noen tradisjon for det hjemme, og jeg har ikke plukket det opp på egen hånd i voksen alder heller. Av en eller annen merkelig grunn. Denne morgenen var det helt genialt å  få servert aldeles ‘ferske’ arme riddere, stekt der og da på steikepanne over primusen. Med hvert vårt syltetøy fikk vi begge det vi helst ville ha – og krefter til turen tilbake, sånn etterhvert.

Hytteboka forteller om andre gjester som også har lagt sin elsk på den lille perlen vi befant oss på denne helga. Det er ikke så vanskelig å forstå. Jeg har allerede planlagt minst ett fremtidig besøk hit, et besøk der jeg skal vise hytta og omgivelsene frem til en gjest som kommer særdeles langveisfra. Jeg tror ikke hun vil bli skuffet.

Det beste av alt? Det er det jeg ikke har bilde av. Da jeg på kvelden skulle en siste tur ut på do før jeg la meg for natta, var himmelen klar og full av grønt, hvitt og lilla lys. Nordlyset herjet over himmelen, sterkt her, svakt der, men allestedsnærværende og i konstant endring. Det var vanskelig å gå inn igjen. Det innrømmer jeg glatt. Det blir – forhåpentligvis – neppe lenge til neste gang. Heldigvis.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s