På villsvinjakt i tyske skoger

Nei, det er ingen fleip. Jeg fikk faktisk anledning til å være med på villsvinjakt mens jeg var i Tyskland, takket være en nabo som er oppsynsmann i en av de lokale skogene nær der vennene mine bor. Jeg var ikke seg om å be da jeg fikk beskjed om å pakke solide terrengsko og uteklær med i kofferten før jeg dro hjemmefra. Når sant skal sies, var det jakt på både villsvin og rådyr, for de holder til i det samme terrenget. Men det høres kulere ut med villsvinjakt, så jeg liker å fremheve akkurat dét.

Planlegging av dagens jaktøkt over frokostbordet

Thomas og Karsten kom innom allerede til frokost, og sammen med meg og Stephan var de snart fordypet i kartet som viste en grovskisse av dagens plan. Fem jegere postert i hvert sitt skytetårn i terrenget, og en grovskisset plan for hvordan vi skulle gå. Denne jakta er såkalt drivjakt, hvor noen har i oppgave å bevege seg gjennom terrenget i avtalt formasjon for å jage opp viltet, som man så håper skal bevege seg slik at jegerne på post får has på det. Vi var fire som skulle gå i ett lag, sammen med lagføreren vår, Jörg. Han var den eneste som hadde gevær – vi andre hadde bare stokker som skulle brukes til å slå på stammer og kjerr med for om mulig å skremme ut og frem rådyr og villsvin.

Hvis du er skikkelig god, ser du en av mine jaktkamerater i oransje refleksvest midt i bildet.

Det beste jaktterrenget var samtidig det verste; relativt flat skogsbunn med mye gammel skog, rotvelt og ikke minst: uhorvelige mengder med bjørnebærkjerr. Det var en kamp å komme seg gjennom kjerret, som flere steder nådde meg til brysthøyde. Inn i kjerret har villsvinene tunneller og gjemmesteder, og inni kjerret ligger rådyrene og trykker frem til de potensielt blir støkket opp. Hvert eneste kjerr og buskas vi så skulle helst slås på med en stor kjepp, og så var det om å rope høyt hvis vi så dyr – rope hva slags dyr det var, og hvordan det beveget seg i forhold til oss. Adrenalinet var høyt, for både villsvin og rådyr kunne dukke opp når som helst og hvor som helst. Men samtidig var pulsen ikke for høy, hvilket naturligvis var bra for konsentrasjonen.

Det var heldigvis ikke bare bringebærkjerr i skogen – der var også små idyller.

Innimellom alt kjerret kom vi også over fine steder, som idyllen på bildet over her. Små bekker, løvdekket skogbunn, stillhet og masse fuglekvitter av arter jeg ikke klarer å identifisere. Det var helt nydelig. Og det var godt for moralen og motivasjonen! Aller helst hadde jeg gjerne satt meg ned her med primus og kanskje et lite bål, men … det var ikke helt tid og anledning for det, gitt. Og også på steder som dette kan det faktisk være (spesielt) rådyr, så man må følge med.

Driv-laget mitt; Karsten, Stephan, Thomas og Jörg (med rifle). Mine kara!

Fasit etter at vi hadde lagt bak oss noen timer i skogen var at jeg selv hadde sett ett rådyr vi skremte opp, samt at det var to stykker som lå så godt inn i et stort kjerr at vi simpelthen ikke klarte å støkke dem til å løpe. Et par av de andre hørte villsvin som sprang ut av teigen vår; de så dem ikke, men lydene og sporene talte sitt tydelige språk. Vi hørte stadig vekk skudd, men flere av dyrene  ble felt på andre lag sine teiger etter å ha blitt skremt bort fra vår. Det er en del av gamet.

Opplevelsen var helt fantastisk, og selv ikke pøsregn på slutten kunne ta fra meg motivasjonen eller gleden over opplevelsen. Best av alt? Utpå ettermiddagen ble det rådyrsteik til middag, fra et dyr som ble skutt uka før jeg kom nedover. Det føltes virkelig som en passende avslutning på dagen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s