Noen ord om å gi blod

Jeg har gitt blod siden jeg var 18 år og fikk lov til å gi blod. Det har vært en og annen karanteneperiode av ymse årsaker, men jevnt over har jeg ‘alltid’ gitt blod i voksen alder, en vane jeg har arvet av mine foreldre. I dag er min pensjonerte far stadig blodgiver, og vi gir begge blod cirka fire ganger i året. Han har en litt sjelden blodtype og er derfor tidvis ekstra populær hos blodbanken, sogar.

Ny vintermummikopp

De første gangene jeg ga blod, hadde jeg sprøyteskrekk. Da snudde jeg meg bort og bet meg i underleppa mens laboranten stakk nåla inn i armen min. Etterhvert har skrekken forsvunnet, og nå er det å gi blo en behagelig og avslappende affære.

I blodbanken min har den en lang rekke gaver man kan velge mellom hver gang man gir blod. To ganger i året, vinter og sommer, pleier jeg å ta med meg mummikopper. De øvrige gangene varierer jeg litt. De har alltid noe jeg har lyst på, heldigvis.

Det er bare én ting jeg skulle ønske var annerledes. I Sverige får blodgivere tekstmelding når deres blod blir brukt. Uten å vite hvem eller hvor eller hva, tikker det inn ei tekstmelding som sier «Kjære [blodgiver]. I dag har ditt blod blitt brukt til å redde et liv. Takk for ditt bidrag – vi håper å se deg igjen.» eller noe sånt. Det skulle jeg ønske vi hadde i Norge også; det er fullt mulig å gjøre det uten å bryte personvernregler av ymse slag.

Men nå må du unnskylde meg. Jeg skal drikke en kopp te av min splitternye kopp.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s