Det er ikke lenge siden jeg tok med meg tre nevøer på blåtur til Hustad Sjøcamp, et nydelig lite sted som drives av venner av meg. Vi bodde i ei av de få hyttene som er tilgjengelig her, men tilbrakte nesten flere timer utendørs enn inne på hytta – selv med nordnorsk vårvær som spilte opp med alle sine fasetter disse dagene. Guttene er 11, 12 og 14 år, og det skulle raskt vise seg at de storkoste seg på Sandhornøya, de også. Vi har allerede planlagt å dra tilbake til sommeren. For å si det sånn.
Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.
På brygga er det sløyebenker og kar som vitner tydelig om sommerdager som har vært og som skal komme igjen, dager og kvelder med sløying av selvfanget fisk, om måkeskrik og oter i fjæra, om kniver og blod og innvoller og ikke minst: Om middager som er så gode, så ferske og så mektige at man nærmest ynker seg i sympati bare ved tanken. Jeg kan så levende se for meg hvor mett jeg skal bli her til sommeren.
Midt oppå åskam nummer to, den midterste av de tre, ligger en gapahuk. Dit gikk vi, og det var en strålende tur.
Vi var ikke bare på campen; vi tok også turen til et par turmål i nærområdet. Turen opp på Horsdalsaksla viste seg å være perfekt for en liten formiddagstur – både for barn, voksne og et par firbeinte turvenner. Litt på landeveien, litt på god og start-merket sti i skogen, jevn men ikke brutal stigning, og fantastisk utsikt alle vegne. Vi hadde terrengsko og fjellsko, og selv med vårvått vær fungerte det veldig godt. Vi er ikke helt der at det er glatt og sleipt vårvær enda, heldigvis.
Stien smyger seg naturlig langs linjer i terrenget som er lette å følge, og det blir aldri så bratt – verken på stien eller ved siden av den – at det ble skummelt for noen av oss. Jeg drømmer allerede om retur til sommeren, når fjellbjørka er grønn og lyng og tuer dufter fristende for både to- og firbeinte.
Guttene nyter utsikta fra Horsdalsaksla
På ca 300 m.o.h. står en gapahuk ved enden av stien. Derfra har man fantastisk utsikt mer enn 180 grader, primært mot vest (fra god sørvest via vest til nesten helt nord). Campen hvor vi holdt til, ligger ca foran gutten i midten, helt nede ved havet.
Øya til venstre for guttene på bildet heter Fleina, og rett utenfor venstre bildekant finnes klatreeldoradoet Fugløya. Hadde himmelen vært klar og skyene borte, ville vi herfra ha sett helt til Røst og enda lenger ut. Jeg har faktisk stått på Skomvær (17 km sørvest for Røstlandet) og sett fjellet som har gitt navn til denne øya, Sandhornet, som er ‘rett bak ryggen på oss’ slik bildet ble tatt.
To glade kanaljer på vei til fjæra for å fiske fra bergene (utenfor venstre bildekant)
Det var et par fiskeglade gutter med på tur, og med tilhold i fjæra utpå ettermiddagen, var det lett å la guttene gå ut på skjærene for å fiske litt. De hadde med seg både fiskestang og et egnet utvalg agn og sluker av ymse slag. At været vartet opp med solskinn, haglbyger, vestavind, og effektive minusgrader la ingen demper på fisketrangen. Dessverre viste det seg dog etterhvert at fjære sjø var et litt feil tidspunkt, så fangst ble det lite av.
Det mektige Sandhornet hadde hatten på mesteparten av helga
Sandhornet er synlig fra milevis på avstand nærmest uansett hvilken himmelretning man kommer fra. Det er 993 m.o.h. på toppen og turen er en populær topptur. Selv har jeg aldri vært på toppen, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang får ånden – og kondisen – over meg og forsøker å ta meg til topps der.
Stien starter et stykke utenfor høyre bildekant på bildet over, og stien følger etterhvert kammen på høyre side av spissen frem til toppunktet. Denne helga var Sandhornet konstant dekket av større og mindre skyer, men selve fjellet er så massivt at man formelig kjenner det i margen når man beveger seg i landskapet her. Det bare er der, på et vis, med et overveldende og samtidig taust nærvær. Jeg liker det.
Grillbua i fjæra gjør seg i kveldslyset fra vest
Midt oppi regn, hagl, snøfiller, vestavind, nordavind, skyer og byger som gikk hit og dit ble vi plutselig velsignet med delvis klar himmel i de vakre kveldstimene når sola er i ferd med å gå ned, eller nettopp har gjort det. Det var helt magisk! Selv guttene stoppa for kommentere utsikta den kvelden. Inn i grillstua på bildet fyrte vi i ovnen og brukte en bitteliten campingovn til å lage brownies siden noen i selskapet nyss hadde bursdag.
Det var ei ekstraordinært bra helg. Så det er kanskje ingen overraskelse at gutta og jeg er i ferd med å booke oss inn ei sommerhelg også, med fiskesaker, badetøy og gode sko.
Elisabeths Eldorado 