Coveret til ‘Du er så lys’ av Tore Renberg.
Altså. Det finnes bøker, og så finnes det BØKER. Denne er av den sistnevnte typen. Det er ei bok jeg tok med meg fra venteromsbiblioteket på Sandhornøya og tenkte at jeg skulle lese litt etter litt. Kapitlene var ikke så lange, sidene var ikke alltid så fulle – god plan, tenkte jeg. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil.
Jeg slukte boka på to ettermiddager og kvelder. Og det er bare fordi den første kvelden var litt kort. Hadde jeg begynt litt tidligere på dagen, ville jeg slukt hele boka i et jafs før jeg krøp til køys.
Boka skrives i jeg-stemme av Jørgen, en relativt vanlig familiemann som elsker fotball og kona, som har noen kilo for mye, som føler at han kommer litt til kort sammenligned med naboen Steinar, som sammen med kona og sønnen flytter inn i nabohuset til Jørgen helt i begynnelsen av boka. Det er noe med Steinar, som vi etterhvert oppdager. Gjennom mesteparten av boka vet vi ikke helt hva, men det er noe som skurrer med ham og sakte bygger det seg opp en nesten uhyggelig og surrealistisk undertone av noe man ikke kan sette ord på, selv i ei bok. Mange små ting utgjør et hele som man ikke helt får grep om, men som man samtidig ikke kan overse.
Mot slutten av boka skjer det noe. Hendelsen får et etterspill som plutselig (og samtidig langsomt) kaster et annet lys over hele den forutgående historien.
Det er godt gjort i mine øyne. Det kan sikkert diskuteres om vendepunktet kommer på feil sted, om det burde ha kommet senere, men for meg funka det veldig bra sånn som dramaturgien i boka er nå. Jeg liker at den gir rom for ettertanke og refleksjon, at man ikke bare stiller spørsmål ved personene i boka, men også om seg selv, sine antakelser og sin egen … verdensoppfatning, kanskje, sin egen måte å se verden og folk rundt seg på?
Nå skal boka snart ut på tur igjen, så den får glede enda flere enn meg. Jeg vet noen som vil bli glad for å få den i posten.
Elisabeths Eldorado 