…det plutselig er folk overalt der du tidligere ofte var alene. Fakta. Når det er vinter, er det mange som ikke går tur, i alle fall ikke ute i naturen på steder hvor det for eksempel ikke er brøyta eller tråkka fra før. Når jeg går med hunden, er det enkelte steder man sjelden eller aldri møter folk vinterstid, eller kanskje møter man bare de som er spesielt i interessert i stedet og forholdene. Men når det blir vår? Da kommer de ut. Da er de overalt. Og det er egentlig skikkelig fint.
Vi var langt fra de eneste i fjæra denne dagen
Denne ettermiddagen var vi fire stykker (og en hund) som gikk tur sammen, og det var aldeles nydelig. Sola varma i fjeset, vi kom litt i le av den verste østavinden (finvær her = østavind) og det var fint å gå både på bergene og på stien, som lå litt lenger opp. Vi gikk oss til den hemmelige stranda som folk ikke vet om hvis de ikke er herfra, men som båtfolk tidvis finner.
På stranda møtte vi – naturligvis – folk; turfolk som faktisk hadde med seg en stor plastsekk og plukka søppel når de først var her. Det hadde jeg sansen for, og neste gang jeg er ute på lignende tur skal jeg gjøre det samme. Og hunden? Han var strålende fornøyd med alle duftene fjæra hadde å by på, og med at den fine flokken med folk var på tur sammen med ham.
Gjennom skogen for å komme til fjæra – og tilbake igjen.
For å komme dit vi ville, måtte vi gjennom skogen først. Stien tok oss til fjæra gjennom bjørkeskog og et og annet granholt. Her i strøket er det gjerne sånn, bjørka og furua starter tidvis nesten i fjæresteinene og strekker seg oppover og innover landet. Stien var av den sorten jeg liker; godt nok brukt til å være relativt tydelig å følge, lite nok brukt til å verken være stor eller slite ned terrenget. Perfekt. At den også lot til å være hyppig brukt av elgen enkelte steder, var en ekstra bonus for den firbeinte.
Klar for lunsj i vinterhagen
Vi tok ikke mat med oss ut på tur, men valgte å heller spise da vi kom tilbake. I en nybygd vinterhage tilhørende låven til et nordlandshus som ble bygd i 1865 kunne vi benke oss til med hjemmebakte grove rundstykker og deilig pålegg, kaffe og te. Det var helt perfekt. Noen ganger vil man at tiden skal stoppe opp, sånn at øyeblikket varer lengst mulig. Dette var en av de dagene.
Elisabeths Eldorado 