Jeg forandra påskeplaner på kort varsel for å dra til mine hjemtrakter. Det har jeg ikke angret et sekund på. Nye opplevelser, gamle kjente og gode stunder. Man kan ikke ønske seg mer.
Skutertur i glitrende vær
Hunden og jeg fikk skuterskyss opp til den lokale Røde Kors-hytta. Det var stas – og en ny opplevelse for ham. Verken ruta eller hytta var nye for meg, men det var et kjærkomment gjensyn. Og det var godt å komme frem uten å være utmattet av å ta seg til fots på halvråtten snø, det innrømmer jeg glatt.
Ørnheihytta en ettermiddag i påska
I påska bidro jeg, sammen med andre, noen dager til å holde Ørnheihytta åpen for gjester. Ørnheihytta er mer enn 100 år gammel og er et kjærkomment turmål for folk som kommer fra nesten alle kanter av øya. Den er svært strategisk plassert i forhold til stier og ferdselsveier i området, og fra hytta er det bare en kilometers avstand og hundre høydemeter opp til Storheia, hvor et stort TV- og kommunikasjonstårn sender sine signaler land og strand rundt. Storheia er ikke den høyeste toppen på øya. Men utsikta? Formiddabel.
Utsikt mot sør, med den nordlige delen av Lofotveggen godt synlig.
Etter å ha fraktet meg og hunden opp til hytta, dro skuteren ned igjen med et par andre gjester. Jeg må innrømme at utsikta sørover, hvor starten på turen deres gikk, er så flott at jeg gjerne kunne sittet i timesvis og sett utover. Husbykollen til venstre i bildet er 513 m.o.h., ni fattige meter høyere enn Storheia. Jeg har en aldri så liten plan om å komme meg opp dit til sommeren en gang, hvis jeg får kabalen min til å gå opp. Det er mange år siden sist, og jeg har lyst på en ny tur – denne gangen med hund, på barmarksføre. Jeg tror det skal gå bra.
Bak Husbykollen, på den andre sida av fjorden, ser du starten på Lofotveggen. Austvågøya, Gimsøyhoven og deler av yttersida på Vestvågøya. Fra Storheia ser man helt til Eggum i Lofoten, som er lett gjenkjennelig med sin steile bergkant.
Kveldsstemning i øst
Månen var nesten full den kvelden vi kom opp, og den steg langsomt opp i øst og hang seg etterhvert over fjellene i Raftsundet og de nordlige delene av Austvågøya. Det var så himmelstormende vakkert at jeg formelig ble taus. Det å få være på hytta her, få sovne og våkne til ei utsikt som dette, er noe jeg har tenkt på og drømt om siden jeg var barn. Nå har jeg gjort det. Og jeg gjør det gjerne igjen.
Elisabeths Eldorado 