Man kan ikke være på Ørnheihytta uten å også ta turen opp på selve Ørnheia. Turen er ikke lang, og dermed var den på mange måter perfekt å ta som en hundeluftetur på en dag med heller labert vær.
På vei opp bakken til toppen av heia
Snøen smelta mye og fort mens vi var på hytta, og de bare flekkene og rabbene ble stadig flere og større nærmest time for time. Jeg og hunden valgte den enkleste veien til Ørnheia; rett opp lia. Litt snø først, med høvelig fast dekke der det var skutersåle, og deretter over utallige barmarksflekker til glede for både mine bein og hundens snute. Det var mye å snuse på underveis, og vi hadde ingen hast i det hele tatt.
Ingen tvil om hvor man er
Ørnheihytta ligger på 317 m.o.h. og det er 70 meter opp til toppen av heia. Før i tida lå det ei gjestebok i postkassen her; i dag finner man bare et laminert ark med oppslag om ‘telltur’ og en kode man kan bruke for å registrere det digitalt. Passende nok var det et par havørner som kom seilende over Ørnheia da vi begynte å gå fra hytta, og vi kunne følge dem med øynene et godt stykke innover øya. Dagen før hadde gjestene på hytta sett hele sju ørner på en gang mens jeg var inne og jobba. Det er en grunn til at heia og hytta har fått navnet sitt! Og jeg har forlengst bestemt meg for at det blir minst én tur opp hit til sommeren sammen med den firbeinte, gjerne på sen kvelds- eller nattestid. Jeg gleder meg allerede.
Emre med utsikt mot Raftsundet
Langfredag var været stort sett grått og vått. Vi var heldige og hadde endel oppholdsvær på denne turen, men utsikta var likevel ikke i nærheten av hva den hadde vært dagen og kvelden før.
Mot øst kan man vanligvis se halve Lofotveggen herfra, fra de sørlige delene av Hinnøya til Austvågøya, Gimsøyhoven og Vestvågøya frem til Eggum, som ligger på yttersida og har en svært karakteristisk fjellformasjon. Denne dagen var det såvidt man kunne skimte noen fjell på andre sida av fjorden, og den nordlige munningen til Raftsundet ser du bare hvis du faktisk vet at den er der. Man kan si mye om været denne påska, men kjedelig var det i alle fall ikke.
Bunny was here!
Det var rikelig med spor etter dyreliv, og mye å se på mens vi tok en runde. Vi så ørn svevende over oss, elg lenger ned i Lekangmarka, og jeg tror vi så ei rype eller to i kanten av noen barrabber lenger ned. I tillegg var der ekskrementer fra elg, fjorårets sauer, rype, ørn – og harens karakteristiske kuler, som du ser på bildet over her.
Den firbeinte hadde noen utfall som fikk meg til å mistenke at det var mus eller lemen som vaket rett under overflata og i kanten av isen og snøen som smelta – men jeg så dem ikke, og han fanga dem ikke, så det kan ha vært noe annet. Sikkert er det i alle fall at det er et yrende liv her på sommeren, når heiloen og alle de andre er tilbake. Du skal ikke se bort fra at det blir en liten drikkepause her en gang utpå sommeren når vi er tilbake. Man må jo gi seg tid til å få med seg omgivelsene og snuse litt i lyngen!
Bare toppen av tårnet på Storheia var synlig
Etter at det hadde vært lavt, tungt og mørkegrått skydekke hele dagen begynte det å letne utpå ettermiddagen og kvelden. Med ett kunne vi skimte hvor sola var, og der var sogar glimt av blå himmel innimellom. Et par kilometer lenger bort og noen høydemeter lenger opp ble toppen av tårnet på Storheia synlig. Vi bevega oss langs kanten av heia og ned mot hytta igjen.
Neste morgen var sola tilbake.
Elisabeths Eldorado 