Storheia når lyset spiller på lag

Storheia ligger der, den høyeste toppen rett bak huset jeg vokste opp i. Den er bare 504 m.o.h. og det er ikke imponerende i seg selv. Men på grunn av beliggenheta og utsikta herfra er Storheia noe helt for seg selv. Flaks at jeg fikk tatt turen dit opp på skjærtorsdag da været var på sitt beste!

Thomas Osbakk lekte seg med kiting i fjellet og er her knipsa midt i et hopp.

Mens jeg og mine kolleger måtte jobbe på formiddagen, var det mange som koste seg på tur i området.  De kom fra alle kanter, og de dro til alle kanter. Og noen ble i området ei stund, som han på bildet over her. Det var mange som titta på ham der han seilte bortover lia mens han hoppet, fløy og landa igjen. Selv knipsa jeg bildet gjennom et åpent kjøkkenvindu. Senere på dagen var han innom hytta, og da fikk jeg snakket litt med ham. Det var åpenbart ikke første gang han holdt på med dette.

Storheia frister – men først må det jobbes litt.

Storheia viste seg fra sin beste side denne dagen, hvit og rank mot et blått bakteppe. Til sommeren er det meningen av målgangen for sykkelrittet Arctic Race of Norway skal være akkurat her; en klatreetappe opp til toppen av Storheia midt i august. Dét skulle jeg gjerne ha fått med meg på nært hold om jeg kunne, men det kræsjer dessverre med Parkenfestivalen.  Veien de skal følge opp, er den du ser merket med stikker der skutersporet og skiløypa går nå på vinteren. Uansett; Storheia er like fin året rundt og slutter aldri å lokke meg til seg.

Storheia bød på magisk belysning da jeg tok turen opp

Da åpningstida var over, var jeg ikke veldig sen til å komme meg ut på tur. To kolleger gikk i forveien; jeg kom litt lenger bak til fots, sammen med huskyen og en 12-åring. Det var i ferd med å skye litt over, men ikke mer enn at vi fortsatt så sola og hadde et helt fantastisk lys som aldri var helt det samme i fem minutter på rad. Selv tolvåringen var fascinert da jeg pekte på skiftningene og effekten de hadde på omgivelsene.

Utsikta mot nordvest, og mot Ørnheihytta (i skråninga til høyre).

Innimellom må man stoppe og puste litt mens man nyter utsikta på alle kanter. Her har jeg tatt bilde tilbake mot der vi kom fra, og du ser Hadselfjorden og bak der igjen de sørlige delene av Hinnøya, Norgest største øy. Rett nedenfor venstrekanten av fjellet i forgrunnen ligger huset hvor jeg vokste opp. Det tar faktisk bare en snau time å gå til akkurat dette punktet på sommerstid, når det er barmark. Luksus å ha slike omgivelser i gangavstand hjemmefra!

Nå er det ikke lenge igjen, og HT er på vei nedover igjen – på ski!

Snøen var begynt å bli litt råtten i sola utover dagen, men det var greit å gå i skutersporet og der hvor tråkkemaskinen hadde vært. Tolvåringen og jeg tok den tida vi trengte, og han dro på et akebrett fordi han ville ake nedover mot hytta igjen.

Det var kanskje  noe av det fineste på denne turen; at vi tok oss tid til det vi hadde lyst til, sånn at hele turen ble et overskuddsprosjekt og ikke et ork. Jeg var storfornøyd. Huskyen var også fornøyd; han skulle gjerne hatt mer tempo, men koste seg samtidig med å ha tid til å snuse i alle sporene etter andre hunder.

Emre på toppen av Storheia, med utsikt mot vest.

Storheia ligger som sagt på 504 m.o.h., altså nesten 200 høydemeter opp fra hytta. Det er ikke så mye, selv om det ‘bare’ er en drøy kilometer mellom dem. Toppen av Storheia er avrundet og ganske flat, og jeg tok meg en tur rundt selve tårnet for å se utsikta til absolutt alle kanter – for det er den verdt!

Selve formasjonen på Storheia er et rundsva med plukksida mot vest. Der henger det en ganske stor skavl, og jeg voktet meg vel for at vi skulle komme for langt ut mot kanten av den. I stedet beundret vi de taggete toppene lenger vest på øya fra litt avstand og uten å se foten av fjellene. Kanskje blir noen av dem besteget til sommeren, vi får se. Tanken var i alle fall fristende denne vakre påsketorsdagen.

Akebakke med Lofotveggen som bakteppe

Etter å ha vært på toppen, var det tid for retur mot Ørnheihytta. 12-åringen ville helst ake mest mulig. Han hørte heldigvis etter når jeg advarte ham mot skråninger som var for farlig bratte til å ha kontroll, og han fikk akt ganske godt noen steder.

Men det morsomste, sa han i ettertid, var da vi kobla akebrettet hans til hundens trekksele sånn at han i praksis fikk prøve seg på litt enkel ‘hundekjøring’. Det var stas! Jeg beholdt kontrollen over hunden gjennom å også ha ham festa til meg, men det var tydelig at både hunden og gutten storkoste seg med trekksituasjonen – og gjerne skulle hatt mer fart!

Stolt 12-åring låner huskyen det siste stykket ned mot hytta.

12-åringen var ikke vant med hunder, men han likte den jeg hadde med. Jeg kunne ikke dy meg for å spørre om han ville prøve å la hunden trekke ham de siste hundremetrene ned til hytta, noe han gledesstrålende takket ja til. Med magebeltet godt festet var det ikke noen mulighet for at han skulle miste hunden på noe vis. Jeg overtok akebrettet og sa at han fikk gå eller løpe mot hytta akkurat som han ville, og at han og hunden gjerne kunne dra i forveien om de ville.

Jeg hadde ikke før uttalt det før han ga seg til å jogge litt – og hunden likte tempoet. Med fullmånen over heia og vakre lofotfjell i bakgrunnen klart jeg ikke å dy meg. Jeg måtte stoppe opp og ta bilder opptil flere ganger. Du skjønner kanskje hvorfor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s