…for skogen ER atter grønn og vi koser oss ute i naturen så snart vi har anledning til det! En dag tidligere i uka dro jeg til Heggmoen utenfor Bodø sammen med ei venninne, hunden og noen unger. Vi gikk på tur på både vei og sti, vi spiste ymse slag medbrakt mat, og rett og slett koste oss maks med utedag, hele hurven.
Glad Emre leder an på tur
I Heggmoen kan man ikke kjøre til veis ende, for der er en bom som stenger det siste strekket av veien opp mot vannverket. Men vi parkerte bilen, gikk forbi bommen og tok asfaltveien opp til vannverket. Derfra tok vi skogsveien tilbake igjen, en fin grusvei som tar oss gjennom lyng og furuskog tilbake til utgangspunktet igjen. Snøen har smeltet de aller fleste stedene, og den firbeinte var mer enn veldig glad over å få snuse fritt og uhemmet på spor etter mus, rein, elg, rev og hva som ellers måtte ha beveget seg her i det siste.
Vatnvatnet sett fra nesten oppe ved vannverket
Heggmoen og Vatnvatnet ligger helt på grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, og omgivelsene er vakre og utpreget villmarksaktige. Det er bare ei uke siden det lå is på vannet – nå var det helt isfritt, bare litt slush lå igjen her og der langs de mest skyggelagte delene av vannkanten. På sommeren kan det være et insekthelvete av en annen verden, særlig nede ved vannet, men så tidlig som nå var det ikke engang en maur som plaget oss. Heldigvis. Vi kunne gå, stoppe og kose oss der vi ville uten å måtte tenke på og ta hensyn til insekter av noe slag.
Klart vi må skrive i besøksboka!
På et utsiktspunkt som ligger langs grusveien, litt forbi vannverket, står det en benk og et bord rettet inn mot sør. På bordet er det spikret fast et skilt: «Sett deg ned – skriv i boka». Ungene var snare til å finne frem besøksboka fra postkassen bakpå benkeryggen, og en etter en skrev vi oss inn sammen med vitale data – dato, vær og cirkatemperatur.
Flere små bålplasser i nærmeste omkrets forteller sitt tydelige språk om at dette er et populært sted for en rast både sommers- og vinterstid. Selv har jeg også ambisjoner om å komme tilbake hit og ta en bedre pause her litt lenger utpå våren og forsommeren – kanskje sogar med teltet. Må bare gå litt unna det mest trafikkerte området da, men det skal ikke være noe problem.
Barmark og mus gir gode forhold for hundensuter!
Egentlig hadde vi tenkt oss bort til gapahuken og badekulpen mot slutten av turen. Men vått terreng (mye myr-basert sti) kombinert med barn som hadde joggesko gjorde at vi heller valgte å snu og gå ned til rasteplassene som er anlagt ved innerenden av Vatnvatnet. Der var det også andre folk, men området er stort nok til å ha plass til flere, uten at man må sitte på fanget til hverandre. Heldigvis.
Jentene starta vasse-sesongen
Det var ikke veldig varmt i været, sånn generelt, men i sola kjentes det ganske varmt. Derfor var ingen av oss voksne overrasket da ungene ville ‘bade’. Badinga viste seg å være vassing på grunt vann – men det er krevende nok. For akkurat her hvor de vassa, renner elva ut i vannet, og elva består av smeltevann fra fjellet. Det er vann som ikke akkurat er varmt, for å si det sånn, men ungene lot seg ikke stoppe – de vassa og lekte seg storlig i vannkanten.
I sporene av en finsk lapphund som var der ei stund tidligere…
Vi hadde med oss mye god mat, og det var helt nydelig å ha tid til å kose seg med litt av det ene, litt av det andre, uten å måtte skynde seg og uten å bli stappmett. Litt mat, litt lek, litt mat, litt underholdning, litt spikking av spyd og litt steiking av pinnebrød… tida gikk, og vi koste oss alle som én. Da vi etterhvert vendte nesene og snuten hjemover, viste klokka at vi hadde vært ute i fem timer.
En vel anvendt mai-dag, med andre ord. Jeg satser på at det blir flere av samme slag i løpet av de neste ukene.
Elisabeths Eldorado 