Reven sa ikke så mye

En morgen jeg gikk tur med hunden før jobb, merka jeg at han var veldig fokusert på et eller annet til venstre for oss. Vi gikk langs jernbanelinja, og et høyt gjerde skilte oss fra jernbanen. Jeg skjønte ikke helt hva det var som fanget interessen hans, men vinden sto fra motsatt side og over mot oss, så jeg tenkte at han kanskje hadde ferten av ei tispe med løpetid i et av husene på andre sida eller noe sånt.

Jeg tok feil. Etter noen meter fikk jeg øye på det samme som han hadde lagt merke til: En rev.

Emre og reven

Innenfor jernbanegjerdet, bare halvannen meter fra sporet, lå det en rev i en krøll på vollen. Lenge lå den der, krøllet sammen i sola, og bare myste mot oss. Da vi var på det nærmeste, rett på andre sida av sporet og gjerdet, strakte den ut forbeina mens resten av kroppen beholdt posisjonen sin. Den var åpenbart nysgjerrig på oss.

Reven ytret ikke så mye som et grynt engang, og hunden min sa heller ikke et pip – men han var veldig, veldig interessert i hvem reven var og ville nok helst ha løpt bortover (det finnes flere huller i gjerdet her) for å sjekke den litt og hilse på. Det fikk han naturligvis ikke. Vi gikk videre.

Sånne naturopplevelser selv midt i byen er noe av det jeg elsker med livet i denne byen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s