Blåtur til paradis

Sist jul ga jeg min mor blåtur i julegave. Hun fikk beskjed om at vi skulle vi på tur sammen ei bestemt helg i vår, men hun fikk ikke vite hvor eller hva eller hvordan. Etterhvert fikk hun pakkliste med ting hun burde ha med og ting hun fint kunne la bli hjemme. Det var ei spent dame som ankom byen kvelden før vi skulle dra.

Forberedelser til blåtur – fordi makroner fra Craig Alibone gir et hint av luksus ved enhver anledning!

Vi startet med noen ærender i byen, og deriblant et besøk innom Craig Alibone. Han er en engelskmann som har starte eget sjokolademakeri i Bodø, og som også lager makroner – og de er helt himmelske! Egentlig skulle vi bare innom for å ha noen makroner til oss selv for helga, på mitt initiativ. Vi gikk ut derfra med hele tre esker; ei til oss og to som skulle gis bort i gave. Jeg tror til dags dato aldri jeg har klart å være innom Alibone-butikken uten å kjøpe noe. Det er simpelthen for fristende i det øyeblikket man kommer inn døra! Og min mor var lett å overbevise.

Rasteplassen ved havet

Blåturen vår gikk til Følvika Northern Retreat, et sted som noen venner av meg leier ut på Sandhornøya i Gildeskål, en drøy times kjøring fra Bodø. Vi bodde i ei bittelita leilighet som er anlagt i sokkelen på en gammel låve, og der er det et (romslig) bad, et bittelite kjøkken og et oppholdsrom med både godstoler og ei dobbeltseng. I tillegg er det balkong med bord og stoler utenfor oppholdsrommet – og der nøt vi frokosten lørdag morgen. Det hele har ei fantastisk utsikt mot vest, hvor Sandhornet troner over et landskap som rommer både fjære, fjell, skog og alt imellom. Innen gangavstand.

Under selja på bildet over er det anlagt en liten bålplass med tre benker rundt. Plassen ligger helt nedi fjæra, og da vi kom dit for å spise lunsj og lage pannekaker på primusen, satt det to ørner på hver sin stein i fjæra like ved. Den ene forsvant ganske raskt. Den andre, ei gammel havørn, ble sittende lenge – helt til måkene ble for masete og jaget den vekk. Vi så på med ærefrykt der den gled bort, over vannet, og steg langsomt mot himmelen lenger øst.

Lykkelige hunder på Langsanden

Innenfor høvelig grei gangavstand fra Følvika ligger Langsanden, ei to kilometer lang strand ved foten av et bratt fjell. Tilfellet ville det slik at det verken var folk eller dyr der da vi kom denne lørdag formiddagen – vi hadde hele stranda helt for oss selv! Dermed var det ikke noe problem å la de to hundene løpe løse, og det var de selvfølgelig mer enn veldig glade for! De løp i sanden, de løp i vannet, de snuste på tang og andre vekster, de jaget hverandre og herja verre. Det gjorde godt for både dem og oss, den stunda der!

Langsanden har veldig fin sand å gå i, og relativt lite tang som ligger slengt oppover. Dermed var det helt nydelig å tusle avgårde barbeint, alle sammen. Den er også så lang og bred at det er god plass til folk, og jeg har aldri hørt at noen har opplevd det som overfylt her – man finner alltid et sted å være for seg selv, om man vil. Dette blir ikke siste turen dit i sommer, så mye er sikkert.

Der eit fjell stig mot sky / med sin krone av snø …

Elias Blix kom fra disse traktene, og det finnes både monument, gater og pub i hans navn i dette nabolaget. Å eg veit meg eit land / langt der oppe mot nord / med ei lysande sand / mellom høgfjell og fjord heter det i sangen som gjerne omtales som «Nord-Norges nasjonalsang», og det er ikke mange som er i tvil om at det var dette landskapet og denne øya han tenke på da sangen ble skrevet.

Sandhornet, den høyeste spissen på bildet over, strekker seg 933 m.o.h. og er et populært turmål året rundt, dog særlig i sommerhalvåret. Det er et relativt lett tilgjengelig fjell å gå på topptur på, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har vært på toppen der. Enda. Den gjør seg også på avstand, og vises på lang lei. Faktisk så vi Sandhorndet helt fra ute på Skomvær fyr da jeg var der for tre år siden.

Lykkelig mamma i trolsk skog

Det er mye vakker skog på Sandhornøya. Dette stykket av skogen ligger mellom Langsanden og Følvika, og vi la veien forbi der på returen etter å ha vært på stranda. Det korta ned turen med en kilometer, omtrent. Denne helga var temperaturen og været sånn at skogen gikk fra å være i ferd med å grønnes på fredag til å faktisk være grønn på søndag, da vi skulle dra. Magisk! Det var et yrende fugleliv i skogen, hundene fant helt ferske elgspor, og det var også tydelig at det er mye mus og andre smådyr som holder til her.

Blåturen til Sandhornøya ble en strålende opplevelse, og min mor var en lykkelig kvinne både underveis og i ettertid. Faktisk så fornøyd at det kan bli vanskelig å finne en julegave som gjør henne like glad ved en senere anledning. Men det får jeg tåle.

Og du? Hvis du syns noen av motivene så litt kjente ut, så har du rett. Jeg har vært der før.