Den siste måneden har gått fort. Veldig fort. Plutselig var det en måned siden sist jeg ga lyd fra meg her, en måned som har vært full av opplevelser, folk og inntrykk. Nå som hverdagene har satt inn igjen, er det kanskje på tide med et lite tilbakeblikk? Jeg tror det.
Erketypisk Lofoten. Austvågøya.
Jeg måtte en tur til Lofoten i sommer. Jeg bare måtte. Planen var å gå en tur hovedsaklig langs yttersida av Vestvågøya. Men på grunn av ymse omstendigheter og ødelagt skulderreim på en ryggsekk ble det heller tur til Vesterålen, til Flakstad og en svipptur innom Reine istedet. Det var ikke så ille, det heller. Været varierte fra lav skodde og vått gråvær til strålende himmel og solnedganger som tok nesten hele fargepaletten i bruk.
Solnedgang på Ramberg
På Ramberg bodde jeg på den lokale gjestegården og hadde telt nesten helt nedi fjæra. Det var helt fantastisk. Det var folk på stranda hele tida, fra tidlige morgentimer til sene kvelds- og nattestimer. Om det var sol eller skodde spilte ingen rolle, og det var nesten magisk å se folk gå tur langs den kilometerlange stranda i skodda. De forsvant langsomt ut av syne og ble visket ut av grått, for så å dukke opp igjen et annet sted i bildet da de var på retur. I finværet ble det mange utetimer, i gråværet ble det mange telttimer, og jeg fikk lest ut ei hel bok i strekk. Null stress, med andre ord.
Kari Bremnes på Nyholmen Skandse
I år var det Kari Bremnes som spilte kveldskonsert på Nyholmen Skandse under Musikkfestuka. Det er ti år siden hun spilte der sist, og da bodde jeg utenlands og kunne ikke være der. Men i år. I år var alt perfekt. Jeg var i godt selskap, det var ingen pratmakere rundt meg/oss der vi satt, og den ene røykeren jeg så satt såpass langt unna at jeg ikke ble plaget av røykinga hans. Hva mer kan man ønske seg?
Kari spilte låter fra hele katalogen sin; fra de eldste til de ferskeste platene. Og jeg elska det. Det var mange glade sukk å spore i lufta da de første akkordene til «Hurtigruta» tona ut over skansen og omgivelsene da det var tid for ekstranummer…
Keiservarden i skoddevær – da ser man ikke byen!
Da foreldrene mine var på besøk og hadde hunden med, tok jeg og ei venninne hver vår hund og gikk til Keiservarden; veien opp og sherpastien ned. Det var nydelig vær da vi gikk oppover, men da vi nærma oss toppen, kom skodda. Det var nesten ikke noe sikt fra toppen av fjellet, men på returen kom vi etterhvert såpass ned i terrenget at vi fikk sikt igjen.
Det ble simpelthen en nydelig søndagstur, og da vi kom hjem, viste loggen at vi hadde klokka inn hele 12 kilometer alt i alt. Det lar seg høre. Og de to glade huskyene sov godt og inderlig resten av dagen.
Cruiseskip i solnedgang
Det har vært endel cruiseanløp i Bodø i sommer, og flere ganger har det vært min jobb å ta imot skipene som kommer. Det har vært en særdeles hyggelig oppgave. Skipet som seiler inn i solnedgangen over her, er det tyskdrevne Aida Bella, som har vært her flere ganger. Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å dra på cruiseferie selv, men å besøke skipene den dagen de er til kai i Bodø er helt greit – da koser jeg meg tidvis ombord.
Nå er det bare et anløp som gjenstår, og det er ikke før i oktober. Deretter er det pause til i januar, når vinteranløpene tar til igjen.
Yndlingsstedet
Jeg har hatt mye tid på min favoritt-kaffebar i sommer. Hver gang det er cruiseanløp, pleier jeg å være innom der for å ha en slags «ute-kontor» deler av dagen. Da er jeg midt i byen og lett tilgjengelig hvis det skulle være noe skipet trenger, i tillegg til at mange av ærendene jeg får å gjøre (på vegne av skipet) lett lar seg løse innen gangavstand herfra.
Best av alt: Jeg elsker å være der, og er glad for enhver anledning til å dra dit. Drikke kakao, kanskje spise focaccia, prate med kjentfolk, lese i ei bok. Noen av de fineste sommerstundene har vært ved et av bordene her. Det kommer neppe til å forandre seg med det første.
Nybakt frokost
I forbindelse med Parkenfestivalen hadde jeg overnattingsgjester ei helg; huset fullt. Det var veldig stas. En av gjestene hadde gledet seg i lange tider til hjemmebakt brød. Det visste jeg ikke om på forhånd, så da de kom, var det faktisk fritt for brød i huset! Men det tok baren en kveld og noen nattetimer før jeg hadde improvisert med de ingrediensene jeg hadde i hus, sånn at det ble smakfullt grovbrød til frokost neste dag – og grove rundstykker til hun som ønsket seg dét.
Sensommerkveld i Bodø havn
Men nå. Nå er nesten den fineste tida. For nå er hverdagene tilbake; dagene der jeg står opp, lufter hunden, drar på jobb, kommer hjem, gjør forskjellige ting på ettermiddags- og kveldstid, lufter hunden nå det passer seg og går hit og dit på impuls, alt etter hva vær- og føreforholdene frister meg til. Jeg elsker disse dagene hvor sommeren ikke helt har sluppet taket, samtidig som naturen endrer seg nærmest dag for dag. Sensommeren har vært fin så langt, og høsten har ikke helt meldt sin ankomst enda. Heldigvis.
Elisabeths Eldorado 