Hverdagsliv med hjelpekorpset

Jeg hadde hjemmekontor og satt dypt konsentrert om arbeidet da telefonen ringte. En automatisk damestemme fortalte meg at nå var det alarm med hjelpekorpset; det trengtes folk til en leteaksjon i en nabokommune. Jeg var snar til å melde meg til tjeneste; pakket sekken med det som hører til og kom meg avgårde til Røde Kors-huset.

Vel fremme hadde de som ankom før meg på det nærmeste pakket bilene klare, og dermed var det bare for oss å hive oss i bilene og kjøre avgårde, vel og merke etter å ha avtalt hvem som skulle plukke opp ymse folk langs veien på tur bortover.

Så langt kom vi – til Gamøyran. Der ble aksjonen avblåst og vi kunne snu og dra tilbake.

Vi hadde fått fylt opp bilen og lagt «ordentlig» i vei ei kort stund da vi fikk et lite hint  fra sidelinja om at aksjonen kanskje ville bli avblåst. Og ganske riktig – etter noen minutter kom stemmen på nødnettet som fortalte oss at aksjonen var avblåst og savnede lokalisert (og ikke i nød).

Softis på Esso – en klassiker

Det skjer ofte når vi får utkallinger og var sånn sett ingen overraskelse, men vi må og skal likevel rykke ut så raskt og tidlig vi kan. Den gangen det er alvor og vi må ut i felt, er tid en avgjørende faktor. Så vi ble ikke sure – vi ble heller enige om at det var rett dag å være på utflukt på, og sjefen sjøl foreslo at vi skulle stoppe på nærmeste bensinstasjon og ta en softis før vi dro hjem. Det la ingen demper på stemninga.

Kjapp debrief før vi dro tilbake og hver til vårt

Vi tok også en kjapp debrief før vi skilte lag. Debrief – en gjennomgang av aksjonen (i dette tilfellet: utrykningen) – gjør vi alltid når vi er ute på oppdrag, og det er viktig for både forståelse, motivasjon og i mange tilfeller vår mentale helse. Denne gangen var det udramatisk. Neste gang trenger det ikke å være det, og da er det godt at rutinene sitter og at dette blir gjort på en ordentlig måte.

Å være med i hjelpekorpset er en av de mest meningsfylte hobbyene jeg kan forestille meg. Jeg har vært med i snart et tiår, og jeg ser ikke for meg å slutte. Noen ganger er det falsk alarm, noen ganger blir situasjonen løst eller avklart før vi kommer i felt, og noen ganger må vi ut og gjøre en innsats. Det vet man aldri på forhånd. Men at det er verdt det uanstt? Å ja. Det er så veldig verdt det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s