Bak Kråkmotinden

Vi tok av fra E6’en og fulgte veien helt til enden. Der den slutta, tok vi inn på kjerreveien som var akkurat bred nok til én bil. Vi passerte bommen som vi hadde lånt nøkkel til, kjørte videre og videre helt til veis ende. Der lå ei hytte, eller rettere sagt et innreda naust. Og der. Der skulle vi være hele helga. Er det rart det var god stemning?

Det bugnet av blåbær i lyngen

På drøyt 500 meter over havet var lyngen full av blåbær. Man kunne ha plukket i timesvis om det var dét man var her for å gjøre. Det var dog ikke vi; det var en litt annen matauk vi hadde på plakaten. Men blåbæra lot seg ikke overse der den tøt frem overalt rett utenfor hytteveggen, nesten helt i vannkanten, på hver en kvadratmeter som ikke var mose eller berg. Den var simpelthen ikke til å komme forbi, rett og slett. Det endte naturligvis med at jeg plukka litt. Akkurat nok til at vi alle fikk kortreist blåbær på frokostmenyen – og litt til overs som kunne røres og tas med hjem.

Hundelufting med utsikt mot vest

Arbeidsfordelinga den første kvelden var klar. På grunn av solnedgang var det viktig å komme raskt ut med å sette garn før det ble mørkt. Derfor dro de to andre ut med båten, siden de hadde både erfaringa og lysten. Jeg tok ansvar for å lufte hundene etter noen timer i hhv buss og bil, og deretter rydda jeg på plass de sakene vi hadde med til hytta og laget til slutt middag. Den ble akkurat klar da de kom inn igjen.

Og det einaste du skal her e å gå…

Vi befant oss innover i fjellet ikke veldig langt fra svenskegrensa. To store og mange små vann kjennetegnet det nærmeste landskapet, og dette er et av de relativt små og navnløse vannene. Det ligger omtrent halvannen kilometer fra hytta. Denne kvelden hadde jeg bare joggesko på og valgte derfor å holde meg på veien, heller enn å labbe ut i terrenget og bli våt. Men på hytta hadde jeg fjellstøvlene, og planen var klar: I løpet av helga skulle det også bli et streif i terrenget.

To glade kumpaner

Båndtvangen er over, og sånn sett kan hundene gå løse om de vil. Men en av dem har et ganske velutviklet jaktinstinkt, og derfor valgte jeg å ha dem i bånd da vi gikk bortover veien. Både de og jeg speida godt og lenge i omgivelsene innimellom, men det var ikke spor av større dyr som rein eller elg noe sted. Da vi skulle snu og gå tilbake, fikk derfor begge hundene løpe løse. Det var stas. Selv han med jaktinstinktene i orden kom på hver eneste innkalling, bare han fikk løpe innimellom. Det gjorde godt å se hvor mye de koste seg.

Matauk

Fiskerne kom på land, og de hadde med seg ørret. En god mengde fin fisk, faktisk. Vi hadde med oss egne garn som ble satt ut, men det er jo alltid et sjansespill når man ikke kjenner vannet og vet hvor fisken liker å stå. Heldigvis har de litt erfaring å spille på, de to andre, og kom tilbake med nok til både middag og til  å ta med hjem igjen.  Da skal man ikke forlange mer.

Kortreist lørdagsmiddag

Faktisk var det nok fisk til at også hundene fikk en liten smak, en stekt ørret på deling, godt blandet med tørrfôr og litt vann. Det gikk ned på høykant. Men de har lovet å ikke si det til noen.

Vakkert, men skummelt mye vind

Natt til søndag begynte det  å blåse. Ikke bare en fin sensommerbris; nei, det var en veritabel høststormblæst som kom. Det ristet og skaket i hytta, og ute på vannet gikk bølgene høye og hvite i toppene. Tidvis blåste toppene av bølgene før de rakk å velte over, og det hvite drefset føk over vannflata fortere enn du kan si scwhupp! Vi var skjønt enige allerede før frokost om at det ikke var vær til å dra ut og hente inn garnene som hadde stått over natta. Det var definitivt ikke vær for småbåtfart.

Da vi kom ut etter frokost, hadde en kastevind velta båten. Den lå opp ned og var helt under vann. En strek i regninga for oss, sant nok, men enda kjipere for den lokale jeger- og fiskeforeninga som vi leide hytta og båten av. Du ser båten som ei hvite stripe i vannet på det siste bildet over her. Vi var snare til å varsle og si fra, og det gikk heldigvis under et døgn før de fikk berga båt og motor på land igjen. Garnene våre fikk de også tatt på  land.

Når vi kommer tilbake neste år, satser vi på mindre vind og mer ørret – og minst like mye trivsel som i år.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s