Vi veit kor vi bor

Jeg går på hålka. Jeg går i slush. Jeg fryder meg over kveldstur på hvitt dryss av hagl og snø. Neste morgen er den borte og bakken er sørpete. På ettermiddagen nyter jeg en tur i joggesko, men før jeg kommer i hus har regnet nådd meg igjen og jeg blir våt nesten inn til skinnet. Om natta blir det hvitt. Så lenge det varer.

Det er bris, det er kuling, det er storm. Det er vind fra nord, vind fra sør, austavinden gjør meg kald inn til margen og vestavinden blåser toppen av bølgene så salt sjydrefs slår over muren på moloen og rusker i håret mitt, i pelsen til hunden, gjør bakken hvit når det tørker.

Det er mørkt når jeg våkner, mørkt når jeg står opp. Mørket legger sin oppslukende arm rundt byen mens jeg lufter hunden etter jobb. Jeg sitter på en kontorstol og ser det er dag utenfor vinduet, dag ute mens jeg er i jobb-bobla inne. I helgene føles det som om jeg får puste noen timer før mørket igjen legger seg. Det er overskya, stjernene skinner ikke, vi mister en time lys i hver ende av dagen og det føles som om det aldri tar slutt. Men vi veit kor vi bor.

Mye vind og vær i Bodø havn

Mye vær på kort tid i havna – også!

Men plutselig kommer den. Dagen der det er klar himmel når jeg går morgentur før jobb og ser at himmelen i øst begynner å anta en farge som ikke er forenlig med mørke. Jeg befinner meg i bussen på vei til arbeid og ser gyldne farger rulle over himmelen bak Børvasstindan og det slår meg at sola kanskje – kanskje – vil vises på himmelen midt på dagen. Kanskje er hun der selv om jeg ikke ser henne fra der jeg sitter.

På vei hjem er det fortsatt lyst mens jeg venter på bussen. Stjernehimmelen brer seg utover mens jeg beveger meg vestover i byen, hjemover. Selv når jeg kommer hjem, er mørket ikke rådende. Sakte blir det gyllent, gulgrønt, grønt og til sist blått og nesten svart på himmelen i sørvest. Stjernene  ruller langsomt over himmelen, månen stiger langsomt og har forandret fasong siden sist jeg så ham.

Neste morgen er det igjen grått og vått. Dagen blir aldri mer enn dunkel midt på før det blir mørkt igjen. Det regner, det snør, det hagler, det sludder. Det blåser fra alle kanter etter tur og samtidig. Jeg går i piggsko for å holde festet på hålka. Jeg går i piggsko fordi de holder meg tørr gjennom slush. Denne vinteren er en evig oktober.

Men en dag. En dag vil det blir vinter igjen, vinter på ordentlig. Da vil bakken være hvit, himmelen gnistrende blå, stjernene klare om natta og sola over fjellene om dagen. Det kommer neppe som en overraskelse at jeg gleder meg til det.

Men vi veit kor vi bor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s