Om å være ute i gråvær

Er det én ting jeg har lært meg av å ha hund, så er det at vær alltid ser verst ut når man sitter inne og ser ut på det. Er man ute, og fornuftig kledd, er været sjelden så ille når det kommer til stykket. Heldigvis kjenner jeg noen som tenker som meg. Vi hadde avtalt å dra på tur en bestemt dag den siste uka, og det grå været skremte ingen av oss bort fra tanken. Snarere tvert om; vi fikk et nydelig turområde for oss selv, og de eneste vi møtte på var noen elger langs stien!

Hundene var mer enn fornøyde med alt som var å snuse på der vi gikk

Hundene er faktisk halvsøsken; de har samme far og ulik mor. Hennes tispe ble født 12 dager før min hund, hvilket betyr at begge fyller 10 år om en måneds tid. Terrenget vi var på tur i er perfekt for hunder; lyng, berg og bjørkeskog; masse spor og dufter etter andre dyr – inkludert elg. Begge hundene har ganske sterkt jaktinstinkt og blir raskt vare på om det er dyr i nærheten. Denne gangen var vi heldige med vinden; den blåste slik at hundene ikke fikk ferten av elgene like i nærheten, så de måtte nøye seg med duften i sporet.

Vi møtte elgen, om enn på betryggende avstand.

I et lite bjørkeskogholt som vi hadde gått forbi og delvis rundt, sto det elger. Vi klarte ikke helt å se om det var to eller tre dyr som sto der, men de var like fullt fine å se på. Rolige sto de og tygde og gnafset mens de fulgte med på oss, vel vitende om at hundene var i bånd og ikke hadde merka dem.

Enkel middag besørget av turfølget. Jeg hadde med dessert!

Vi fant oss en nydelig bålplass i fjæra, rett ved ei lita strand. Med hundene knytta i hvert sitt tre og sitteunderlag for oss, var det en smal sak å få fyr på bålet og grille pølser. Stien vi fulgte går et stykke lenger, men det er ganske vindutsatt der den ender. Her satt vi mer i ly – og godt var det. Det var veldig grått vær og mye tåke, men det var faktisk ikke så mye nedbør. Dermed var det lett å tenne bål og grille seg litt sen lunsj. Vi kunne høre en båt som tøffet ganske stort og tungt ute på fjorden, men vi så ikke noe som helst. Til det var tåka for tjukk.

Kræsjkurs i lokal geologi

Området vi var i, ligger ganske nært Saltstraumen. Saltstraumen dannes, forenklet sagt, av overgangen mellom Skjerstadfjorden og Saltfjorden/havet fordi førstnevnte er en såkalt terskelfjord. Det gjør at området er veldig interessant geologisk sett, og det er mye spennende fenomener å se i steiner og bergarter på nært hold om man bare har øynene med seg.

Jeg lot meg fascinere av denne steinen, som åpenbart har blitt til av at flere bergarter har lagt seg lagvis oppå hverandre. Det som særlig fanget min interesse, var at den var så avrundet og glattslipt og jevn i formen; det virket nesten ikke som om en bergart var hardere enn de andre, noe som ofte er tilfellet når lyse og mørke bergarter blander seg.

Det er aldri feil å dra ut mot havet. Uansett vær.

Det er ikke så hyggelig å sette seg ned på gråværsturer hvis det pøser ned hele tida og man ikke har tak eller ly på noe vis. Men å være ute på båltur på dager som denne, med grå tåke og lite nedbør, er nesten helt perfekt. Landskapet er annerledes og nærmest mystisk, sansene plukker opp andre deler av omgivelsene enn de ellers hadde gjort, og ikke minst: Det er færre folk ute. Faktisk hadde vi dette stedet helt for oss selv.

Klart det frista til gjentakelse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s