Jeg hadde klamra meg til tanken om at Parkenfestivalen var så sent i august i år at det bare MÅTTE gå. Jeg skal klare hjemmekontor i uminnelige tider. Jeg skal klare mangel på sosial stimulans. Jeg skal klare en sommer nærmest i unntakstilstand og sannsynligvis uten båter på besøk. Men Parken i august. Etter skolestart. Det bare måtte være lov til å ha festival da. Det bare måtte bli Parken i år. Men det ble det ikke.
Lørdag slo kulturministeren fast at det ikke er lov med festivaler før 1. september, i alle fall, og dermed ryker Parkenfestivalen også.
På rygg i lyngen under ei furu i skogen
Denne mandagen hadde jeg fri, og jeg brukte dagen godt. Coronarestriksjonene tærer på psyken over tid, og jeg forsøker å være flink til å gjøre ting jeg vet er bra for meg. Denne dagen var av det tunge slaget, men det er utrolig hvor mye det hjelper å komme seg ut – særlig når den første vårdagen virkelig ga seg tilkjenne. Solskinn og ikke frysende temperaturer var helt nydelig, og jeg fant en barrabb med høvelig tørr lyng i skogen der både jeg og hunden kunne ligge i sola og bare gjøre ingen verdens ting, annet enn å bruke sansene.
Jeg har forsøkt å forsone meg med at det ikke blir Parkenfestival, men den sitter fortsatt langt inne. Men jeg har fått sol i fjeset og rundt to mil i beina denne dagen. Jeg har fått godt selskap av noen som har kjent meg lenge, og jeg har fått en fin plan som vil gjøre meg glad om bare noen dager. Så jeg skal ikke klage.
Men med Parkenfestivalen forsvant den siste «store» tingen jeg hadde igjen å glede meg til. Derfor har jeg nå begynt å se fremover. Til neste sommer. Neste sommer skal alt bli bra. Da skal vi danse og synge og drikke øl sammen på ordentlig, ikke bare fra hver vår skjerm. Jeg gleder meg allerede.
Elisabeths Eldorado 