Sandhornøya er ei av de fineste perlene jeg vet om her i Salten. Øya har absolutt alt, og man kan bruke en hel ferie her og likevel bare ha skrapet litt i overflata. Samtidig er den så fin at det er godt å vende tilbake også til steder man kjenner fra før; det forandrer seg alltid med årstidene, og det oppleves aldri helt likt. Heldigvis.
Å utforske fjæra er første bud
Ei junihelg tok jeg med meg noen unger til Sandhornøya på helgetur. Med base i ei leid hytte lot jeg helga være helt på ungenes premisser, og vi utforska og utnytta nærområdet så godt det bare lot seg gjøre i sola og varmen som var. Hele turen gikk som smurt med offentlig transport; hurtigbåt fra byen til øya og lokalbuss da vi kom frem. Vi hadde knapt vært inne på hytta med sekkene før turen gikk ut igjen for å utforske området hvor vi skulle være de neste dagene.
Svært kortreist fredagsmiddag
Jeg har vært her før, så jeg hadde lagt planen allerede før vi dro hjemmefra. Middag første dag skulle være pannekaker, basert på særdeles kortreiste egg. Et par hundre meter fra der vi holdt til kunne jeg stikke innom et fjøs og hente en pakke egg som lå og ventet på meg, forhåndsbestilt og -betalt via vipps. I følge barna som var med, ga dette de aller beste pannekakene de noen gang hadde spist! At hønseeierens tispe hadde løpetid og dermed var svært synlig interessant for (hann)hunden min, ga dessuten opphav til interessante samtaler som kom og gikk hele resten av helga. Unger, altså. De er fine.
Barn i midnattssol
«Æ har aldi sedd midnattssola i heile mett liv!» sa åtteåringen da vi snakket sammen over pannekakene. Hun hadde stjerner i blikket. Greit, sa jeg. Hun – og de andre to – skulle få være oppe til klokka ble tolv, sånn at hun fikk se midnattssola for første gang. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre sted enn akkurat her for akkurat dét. Da klokka var noen minutter før midnatt gikk vi ned i fjæra for å ta bilder og dokumentere at hun hadde vært oppe ved midnatt og sett sola. Og regien på bildene? Den tok ungene, i tur og orden. Jeg bare knipsa, stort sett.
Idyll langs stille skogsveier
Hunden var med på tur, og hunden måtte luftes. Men det var veldig, veldig varm den helga vi var der, så man måtte velge sine turer med omhu. Det ble en raus morgentur på kjerrevei i skogen før sola hadde rukket å utrydde alle skyggene – og hunden koste seg. Åtteåringen var den som våknet først av alle barna etter midnattssolbonanza kvelden før, og hun ble mer enn gjerne med på tur. «Dettan e jo nesten magisk!» sa hun. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig i det.
Det blir aldri nok bading
«Det er én regel som gjelder når det kommer til bading», sa jeg da vi kom dit. «Det er IKKE lov til å bade hvis ikke jeg er med ned til havet.» Den regelen hadde de ikke noe problem med å forholde seg til, skulle det vise seg. «Æ vil bad!» ble en av helgas hyppigst uttalte replikker, og hver gang var svaret «æ kommer». Det ble noen turer ned til stranda og den nærliggende flytebrygga, men jeg var lett å be. Svømming, hopping, vandring i vannkanten og samling av skjell og steiner lokket ungene ut og ned til vannet, igjen og igjen. Og jeg koste meg med å følge dem dit. Av og til badet jeg med, andre ganger satt jeg med ei bok og kastet hyppige blikk mot baderne. Jeg tror ingen av oss kunne hatt det bedre enn der og da.
Midnattsutsikta fra verandaen
Man skulle tro – folk later i alle fall til å tro – at det er slitsomt å dra på tur med barn, enn si barn som tilhører andre folk. Men denne helga var ikke noe slit; det var bare fint fra vi møttes og til vi skiltes ad. Fredag kveld fikk ungene være oppe til midnatt og sovna før klokka var kvart over. Lørdag dytta jeg dem i seng i halv elleve-tida, og de sovna like raskt – to ute på verandaen, en inne på hytta. Selv satt jeg med beina høyt og leste ut ei bok, den ene av to bøker jeg leste i helga (‘Bienes historie’ og ‘Blå’, begge av Maja Lunde). På bordet ved siden av hadde jeg litt Sørlandschips og en liten boks øl; Stetind fra Bådin. Øyeblikket kjentes nærmest fullkomment.
Et siste farvel med brygga – for denne gang!
Det var ikke lett for ungene å si adjø til Sandhornøya. Etter et par siste bad, hyttevask og is-spising fikk vi båtskyss av snille campingnaboer til Våg, som er stedet hvor hurtigbåten går fra. Da hadde alle tre forlengst spurt om vi kan dra hit igjen, uansett årstid.
Sandhornøya, altså. Det er SÅ mange steder hvor jeg ikke har vært enda, så mange steder jeg gjerne vil besøke igjen, så mange steder jeg gjerne vil utforske mer. Det blir ikke lenge til neste gang turen går dit igjen, med eller uten unger på slep.
Elisabeths Eldorado 