Isen hadde lagt seg i fjæra om ettermiddagen, kvelden, natta. Men da vi sto opp neste morgen og gikk formiddagstur i fjæra, hadde floa brutt den opp. To-tre centimeter tykk speilblank is var brutt opp i flak, som bølgene og vannet hadde dyttet inn mot land. Lag på lag på lag med is lå langs vannkanten i flomålet, kant i kant med gresset og med tangen som var kastet på land.
Vi sto ei stund og hørte på. Har du hørt på isen? Den jamrer og knaker, klinker og synger, knuser og spraker. Det var stilt ute, men det var ikke stille på noe vis. Så langt derifra.
Venninna mi hadde verken hørt eller sett det før. Da jeg fortalte at det knapt ville være fem centimeter vann under isbeltet vi gikk forbi, var hun ikke sen å be. Ut på isen bar det. Og godt plassert oppå alle flakene av halvtynn is, var det som å se en unge på en sølepytt om høsten: Tramp! Tramp! Tramp!
Noe gøy skal man jo ute når været ellers er dårlig.
Elisabeths Eldorado 