Det var desember

En ekte og naturlig hjertestein

Det var desember, og jeg hadde lagt byen bak meg. Hadde reist nordover, dit jeg kommer fra. Var på hjemmebane, selv om jeg var borte. Og hunden var med.

Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge. Hver gang jeg annonserte at jeg skulle nordover, var vi enige om å møtes. Men det ble aldri noe av. Jeg lurte litt på om det bare var meg, eller om det lå noe bak at det aldri lot til å passe at vi kunne treffes. Tok det ikke ille opp, men la merke til det.

Men denne gangen! Denne gangen ringte hun, helt ut av det blå, og sa ganske enkelt: «Er du ledig nå? Skal jeg komme og hente deg så vi kan dra på tur?» Selvfølgelig sa jeg ja. Og like selvfølgelig var det for henne at hunden ble med.

Det viste seg at det var gode grunner til at vi ikke hadde møttes på ei stund. Grunner som ikke hadde med meg eller vennskapet vårt å gjøre; det handlet om alvorlig sykdom i nær familie. Sykdom som hadde krevd alt, hud og hår og døgnet på tamp. Men nå. Nå var det i ferd med å snu, og noe av det første den gjenvunne friheten brakte med seg, var vennskapet vårt. Ut på tur, ut mot havet.

Vi fant ei rullesteinstrand. Titta på steiner, speida etter ørna, hørte på måkene, lot hunden snuse seg mett. Litt ned i skråninga mot vannkanten fant hun den. Hjertesteinen. En stein som var mest hvit, og som fra naturens side var slipt til noe som ligna hjerteform.

Det var mer enn symbolsk.

Den ligger der enda, steinen. Du finner den kanskje om du leter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s