Januar bringer plutselig med seg de dagene. De dagene der du blir så overvelda av sola og lyset og fargene at det føltes som om du nesten hadde glemt dem.
Det å være ute når det skjer, når sola bryter gjennom og spiller opp, kan være så overveldende, så altoppslukende, så ubeskrivelig at et mobilkamerabilde ikke er i nærheten av å yte det rettferdighet. Men det er forsøket verdt å prøve.
Like overveldende kan det være når sola ikke er der. Når den både er bak skyene og under horisonten. Når landskapet er fullt av et blågrått lys som får det hele til å se ut som en instagramfilter uten at noen har sveipet eller trykket på en knapp. Når du lufter hunden nede ved havet og kommer over en scene, et bilde, som er så vakkert at det ser arrangert og ikke ekte ut – men det er det.
Han e lang, vintern, men ikkje evig.
Elisabeths Eldorado 