Januar kom også med han her. Han heter Kåre og er en alaskahusky-valp født midt i november i fjor. Det er ikke en coronahund, hvis du skulle tro det. Jeg skulle egentlig ikke ha en hund til; det holdt med den ene jeg har, mente jeg. Helt til han her dukka opp. Da visste jeg bare plutselig at HAN skal jeg ha, og får jeg ikke ham, skal jeg ikke ha noen andre. Heldigvis fikk jeg kjøpe ham. Midt i coronatida, rett før man oppdaga mutasjonen i Nordre Follo-området, fløy jeg til Oslo, henta valp og tok toget nordover igjen – med valpen ved min side. Det gikk forbausende bra.
Kåre er en hyggelig fyr. Litt avventende når han møter noe nytt, men ikke redd og heller ikke hyper. Han går godt overens med den firbeinte som bodde i huset her fra før, og han har vært trygg på meg helt siden vi kjørte elbil inn mot Oslo for å ta toget nordover igjen. Han har allerede vært i byen, på cafe, på Linken og i Maskinisten, og han har møtt både folk og en hel del firbeinte som han har fått hilse på og blitt kjent med. Når han møter nye hunder er han glad, men ikke så intens at de blir lei eller hissige. Det er ikke alltid greit å måtte gå ut sent på kvelden eller tidlig på morgenen i minimalt med klær og tjue effektive minusgrader, men til gjengjeld får jeg faktisk sove hele natta – og han var husren etter ei uke.
Han har vokst ut av den sela han hadde med seg nordover da han kom. Han passer ikke lenger til kallenavnet «Pølsa», men det henger fortsatt igjen innimellom. Radiusen utvides stadig vekk, og nye opplevelser og miljøer legges til erfaringsbanken hans nesten daglig. Jeg har allerede begynt å glede meg til det blir vår og sommer og vi kan streife i marka og bare være ute i timesvis uten å måtte tenke så veldig på å fryse eller ei. Gleder meg til å ta turorienteringsposter med han her på slep, etter å ha hatt et par år med uplanlagt pause fra kartjakten. Kanskje blir han like bra turhund som den snart 11-årige huskyen jeg har fra før? Det er lov å håpe.
Elisabeths Eldorado 