Han lille pølsa jeg henta i januar ble raskt stor. I dag er han 41 kilo, og han har vist seg å være en veldig trivelig fyr.
Vi har vært ute, vi har vært inne. Vi har gått gjennom vinter og vår og sommer, og nå befinner vi oss veldig tydelig i typisk nordnorsk høst; regn og øspøs, og tidvis sol som varmer ansiktet mens landskapet tørker. Sjelden en mellomting.
Noe av det fineste var at vi i august fikk oss ei hel uke i Femundsmarka, dels alene og dels sammen med andre folk og hunder. Gammelhunden koste seg på tur i delvis nye omgivelser, og valpen tok enorme utviklingsskritt, særlig mentalt. Vi reiste tur/retur Bodø – Røros med tog, og det gikk som smurt – særlig da vi skulle hjem igjen.
Og så har det vært Kjerringøy. Så klart. Jeg elsker Kjerringøy, og har startet en høyst personlig tradisjon med å ta ei «lang» langhelg på Kjerringøy i juli.
Siden sist har jeg vært på Kjerringøy på ferie, jeg har guidet grupper, jeg har hatt med meg venner dit, og … kort sagt: Jeg har vært mange ganger på Kjerringøy. Utforska nye områder og attraksjoner, funnet fine badesteder og hemmelige steder hvor man kan plukke fargerike steiner. For eksempel. Bergartene på Kjerringøya er et kapittel for seg selv, og noen steder gir det seg vakre utslag.
I sommer var jeg dessuten en tur i Nyksund. Jeg og foreldrene mine tok turen dit for å være på åpningen av Alexander Nordahls utstilling «På ett pust» – en utstilling med bilder han har tatt under vann når han har fridykket. Motivene var fra hele verden, og de var noe helt for seg selv.
Bilde av undervannsbilde tatt av Aleksander Nordahl
Aleksander er en prisbelønt fotograf som i de senere årene har tatt opp fridykking etter sterk inspirasjon fra eventyreren Børge Ousland. Han fortalte selv historien om hvordan han og Ousland skulle dykke etter kveite til middag, hvorpå Ousland hadde skutt kveita (med harpun) før Nordahl engang hadde fått på seg sitt sedvanlige dykkerutstyr. Etter det har han ikke sett seg tilbake. Og det er jeg glad for.
Utstillinga var i det gamle fryselageret i Nyksund, et sted som er sin egen historie verdt, egentlig. Et gammelt fiskevær som var i ferd med å dø, men som ble «oppdaget» av noen jeg har hørt omtalt som «tyske hippiekunstnere» og revitalisert. I dag er det til dels store utviklingsplaner for det bittelille stedet, og sommerstid er det mye som foregår der og er verdt å få med seg. Fryselageret er rett og slett et stort «rå-lokale» som ikke er forskjønnet på noe vis eller forandret, annet enn det helt basale man trenger for å ha ei utstilling der. Perfekt for bilder som taler så sterkt.
* * *
Etter en lang periode der andre aktiviteter enn skriving har stått øverst på prioriteringslista, har skrivetrangen våknet solid til live igjen. Det har gitt seg flere utslag, og et av dem vil være mer aktivitet på denne bloggen. Selv om bloggen som medium for mange er død, er det for meg likevel et lite fristed der jeg kan pusle med mitt og møte andre som pusler med sitt i samme leia.
Jeg er av natur en person som alltid må strekke seg etter noe, som alltid må ha noe å bevege seg mot, som får litt mental krampe av å føle at jeg gjentar meg selv for mye og går i gamle spor. Det jeg ser og gjør kan godt være noe kjent, men der må også være et element av noe nytt eller unikt, noe som frister meg til engasjement.
I den senere tid har det ført til at muligheter har dukket opp – ting jeg skal nevne her etterhvert, ting som vil føre til litt forandringer i livet, på en god måte. Jeg gleder meg allerede.
Elisabeths Eldorado 