Helt siden november 2014 har vi i Bodø vært så heldige at vi har et helt fantastisk pusterom tilgjengelig. Stormen bibliotek ligger helt ute på kaia og har panoramautsikt mot vest som er tilgjengelig for alle som er innom – fra gulvet i 1. etasje til taket tre-fire høye etasjer lenger opp. Her er ikke noen fancy kontorer eller reserverte møterom eller noe sånt som okkuperer den beste utsikta; den er tilgjengelig for alle. Det har jeg satt pris på mer enn én gang.
Denne uka har jeg noen dager der jeg må befinne meg i sentrum i arbeidstida. Lunsjpausene har jeg derfor tilbrakt her – i en god stol, foran et vindu med utsikt, med ei bok i hendene. Det å kunne «stikke seg bort» samtidig som man på sett og vis er på offentlig sted er helt nydelig. Jeg er veldig begeistra for boka jeg leser (Sidsel Wold: Landet som lovet alt). Men jeg innrømmer glatt at når jeg sitter her, glir blikket like gjerne fra boksidene og opp mot utsikta foran meg. Det er ikke til å unngå.
Jeg hadde en ambisjon for hvor mange bøker jeg skulle lese i år. Det har mageplaska noe ettertrykkelig. I stedet for å sitte med ei bok i hendene, har jeg ofte sittet med strikkepinner i hendene og en film eller serie på skjerm foran meg i stedet. I beste fall når jeg halvparten av måltallet mitt før året er omme.
Nå om dagen forsøker jeg å lage rom for både det å lese og det å strikke, hver til sin anledning. Det er så mange bra bøker der ute, både i hyllene mine hjemme og her på biblioteket, for ikke å glemme hos bokhandlerne. I dag fant jeg meg på impuls ei bok i mikrobiblioteket på Snippen da jeg gikk forbi der på vei hjem. Den er skrevet av en forfatter jeg er veldig begeistra for; Per Olov Enquist. På Røros i august kjøpte jeg meg ei bok av Falkberget, ei bok jeg har begynt på, men ikke har lest ut enda. For å nevne to.
Flaks at høsten gir rom for masse lesetid når jeg bare klarer å legge vekk strikkepinnene.
Elisabeths Eldorado 