Svømmehallen Scene, Bodø. Den første offisielle konserten i det splitternye konsertlokalet som tidligere huset byens bad. Funkisperla er ombygd til noe som har blitt en av de åreste konsertscenene jeg har vært borti. Morten Abel og band på scenen. Mange nye låter, noen gamle. En Abel i storform på scenen.
Jeg står litt innenfor døra, til siden for publikum og litt bak i lokalet. Følger med døra og folk som skal inn og ut, men når konserten er i gang, er det ikke så mye trafikk der. Så jeg ser på publikum også.
Det er da jeg ser ham.
Han er en mann et sted over 40+. Han har jeans, joggesko og allværsjakke – og han elsker åpenbart å danse. Han står blant venner, og der er ei dame jeg tror kanskje er partneren hans. De følger med ham, men lar han være. For han danser.
Jeg trodde først at han var litt vel beruset, men jeg tok meg i det da jeg fikk sett nøyere etter. Jeg tror ikke han var så veldig full – han bare liker åpenbart å danse. Han rølper ikke, han utagerer ikke overfor konsertgjestene rundt seg, han plager ingen. Han bare danser. Hendene høyt, stadig i bevegelse, synkronisert med kroppen. Han gynger i knærne, tar noen skritt hit, et par skritt dit. En helt særegen rytme og usynlig koordinering preger bevegelsene i kroppen hans.
Han danser som om han aldri skulle gjort noe annet. Han er ikke flau, han er ikke utstudert og selvbevisst, som om han sto foran et speil. Han prøver ikke å sjekke opp noen eller vise seg frem. Han bare danser. Han lever med lyden og rytmen fra det som skjer på scenen, uansett hvordan det høres ut, uansett hvilket tempo det har. Han jubler med hele kroppen, han viser med hele seg at han er glad, at musikken når ham, at den beveger ham – bokstavelig talt.
Noen ganger er det beste på konserter ikke nødvendigvis det som skjer på scenen.
Elisabeths Eldorado 