Mjelle i ruskevær

«Vi oppfordrer folk til å holde seg inne» sa politiet. Så vi dro ut. Ikke bare ut hvorsomhelst, men ut til Mjelle for å se på været. Det skulle vi ikke angre på.

På vei det siste stykket mot stranda på Mjelle

Emre was here!

Tom og Nova

Geir på skjæret.

…og masse, masse skum.

Han braut godt mot skjæran!

Tom, Nova og mektige omgivelser

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Når sommardagen ligg utover landet og varmen har inntatt Salten og folk dovner seg i sola på en håndkle mens Vestfjorden strekker seg speilblank mot Lofoten på den andre sida – DA skal jeg huske denne dagen ekstra godt. Sjelden har vel Terje Nilsen hatt sine ord om Mjelle mer i behold: «Mjelle e førrskjelli fra alt anna; du må ha vært der førr å kunn’ førrstå.»

Reklamer

Alt som er i gangavstand

Noe av det beste med å bo i Bodø er at nesten alt man kan ønske seg finnes innenfor gangavstand. En deilig tur med hunden kan inneholde både skogsvandring, jorder og landbruk og tur i fjæra – alt på en og samme tur, i gangavstand hjemmefra. Det er nesten ikke til å tro. Jeg kjenner meg ofte veldig, veldig heldig som har det sånn.

På vei over Rønvikjordene

Her om dagen dro jeg og hunden ut på tur i høvelig bynære strøk mens det var sol og dagslys. Vi gikk i bygater. Vi gikk på jorder og dyrka mark. Vi gikk i skog. Og vi gikk i fjæra, hvor vi ble møtt av en skare ender med brødsmuleforhåpninger som blinket i øynene der de vagget oppover den bittelille stranda. Det var uendelig deilig å være ute i lang tid i dagslys.

Det var også godt å spontant kunne velge å gå litt hit, litt tid, litt lengre eller litt kortere, alt ettersom. Bil er bra, ettersom man kan komme seg til gode utgangspunkter som ellers er litt mer krevende å komme seg til, men … føttene! Jeg liker at jeg kan ta meg til alle disse fine stedene på mine egne føtter så snart jeg går ut døra hjemme.

Hunden og havet. Og mye vind.

Vi har hatt mye snø i vinter, særlig i januar. Men den berømmelige bodøvinden gjør også at snøen smelter ganske raskt, selv når det er åtte minus og vind og dermed noenogtjue effektive minusgrader. Overflatesnøen fyker vekk, resten pakkes hardt sammen, og etterhvert smelter det umerkelig nedenfra. Du ser det ikke, men dag for dag blir snømengdene lavere og lavere, og mer kompakte. Jo nærmere havet du kommer, jo flere gresstuster og strå stikker opp.

Det skulle ikke forbause meg om de første tegnene til vår dukker opp snart.

Frostatur med hunden

I forbindelse med turen til Femundløpet stoppet jeg også noen dager på Frosta for å besøke familie. Været var like fint der som på Røros; vinterlig, kaldt, fast føre nydelig lys. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på noe.

Soloppgang fra Moksnesåsen

En morgen skulle jeg egentlig bare gå en liten tur med hunden, kanskje et kvarter eller noe. Men det var så fint ute at jeg bare ville gå litt lenger og litt lenger og litt til, og plutselig hadde vi gått tur i halvannen time. Det var rundt ti minusgrader og litt vind, men jeg var godt kledd og frøst ikke i det hele tatt. Vi var på landet, og dermed kom vi forbi spor av både rev, elg, hare og andre dyr, noe som ikke var den firbeinte imot.

Frossent på Frosta

Frosta ligger utrolig vakkert til. Ganske flatt, med åser her og der, og proppfullt av historie. I sommer var jeg for eksempel på Tautra, som ligger like i nærheten, og det er ikke langt herfra til steder som har utmerket seg i Norgeshistorien og Snorres kongesagaer, for eksempel.

Uansett. Det er fint å gå tur her, og jeg var mye ute de dagene jeg var på besøk. Skulle gjerne hatt med ski for å gå over jordene og inn i skogen, men det får bli en annen gang. Og fargene. Fargene! På morgenen var det blålilla, ved solnedgang var det gyllent – og om kvelden så jeg jammen nordlys da jeg var ute, selv om dette er forholdsvis langt sør for denslags. Frosta bjudar på, og jeg takker villig ja.

A dog with a view

Hunden var med på hele reisen denne gangen, og han storkoste seg. Tog? Null problem. Maxitaxi for tog da sistnevnte konka? Null problem. Hotellovernatting? Helt greit. Møte hundespann eller se dem fyke forbi? Helt greit. Sove alle mulige steder, hilse på alle mulige folk? Også helt greit. Bare han får være med, være sammen med meg og de jeg henger med, så er alt i orden for ham. Heldigvis. Jeg trenger aldri å være redd for hvordan han skal oppføre seg med folk og andre dyr; jeg vet han er grei og rolig og snill, selv om han også vet å ‘prate’ og si fra hvis det er noe.  Ingen tvil om at han får bli med neste gang jeg er på disse trakter, med andre ord.

Når papir er noe av det beste du vet

Helt siden jeg vokste opp har jeg vært fan av papirsaker, som det enkelt kalles; kort, brevark og den slags. Selv om mye skjer digitalt i dag, er jeg fortsatt glad i å skrive og sende gammeldagse, analoge kort innimellom – til venner nær og fjern. Særlig det siste.

Hver gang jeg finner kort som ikke er masseprodusert, kort som gjerne er litt særegne og ikke kan fås overalt, kort som gir meg et mer personlig inntrykk enn masseproduserte fotomotiver med gullskrift, er jeg ikke sen om å hanke med meg et eller flere eksemplarer. Gjerne i flere omganger.

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

To vinterinspirerte kort fra Ingrid Oline

I England har min venninne Hannah forlengst gjort stor suksess med firmaet Nancy and Betty, oppkalt etter bestemora hennes og søstra dennes, om jeg ikke husker feil. Her i Bodø har jeg de siste årene hatt gleden av å følge med på og kjøpe produkter fra Ingrid Oline, en lokal gründer og designer.

Kortene hennes har blitt til bursdags- og julehilsener såvel som hverdagslige overraskelser i posten for venner og kjente. Ei notisbok med det blå dompap-mønsteret ble julegave til ei venninne som elsker (og bruker!) notisbøker hele tida.  Jeg håper hun etterhvert lager innpakningspapir(ark), og har store ambisjoner om å gi min mor et av hennes trykte stoffer i god tid før neste jul – for jeg vet mamma vil kose seg med å sy julegaver med vakre vintermotiver.

Når jeg skal sende noen ord til noen jeg tenker på. Når noen har bursdag og fortjener mer enn et enkelt, masseprodusert ‘gratulerer med dagen’. Når jeg vil sende et kort som er personlig, som viser at jeg ikke bare legger omtanke i ordene, men også i selve produktet – da velger jeg kort fra Ingrid Oline. Det analoge er utvilsomt det beste – for både sender og mottaker.

(For ordens skyld: Jeg har ingen forbindelse eller avtale med Ingrid Oline, selv om begeistringa kanskje høres kjøpt og betalt ut. Jeg er simpelthen en svært fornøyd kunde som er veldig stolt av og glad for at vi har en gründer av dette slaget her i byen, så jeg har lett tilgang til det hun har å by kundene sine på. That’s all.)

Til Røros for Femundløpet

Helt siden slutten av mars i fjor har Marianne og jeg planlagt å reise til Røros sammen i starten av februar i år. Mål: Å se starten på Femundløpet. Jeg har vært på Røros og Femundløpet flere ganger tidligere, men Marianne har aldri sett hundekjøring ‘live’ før. Det skulle det bli en endring på.

Rørosgater en vinterkveld

Røros er noe av det vakreste jeg vet i Norge, både vinters- og sommertid. Om sommeren er byen frodig og fargerik, om vinteren som et frossent nasjonalromantisk postkort. Årets femundvær var noe av det beste jeg har opplevd i mine år med Femundløpet; kaldt, tørt og relativt lite nedbør. Det var ofte stjerneklart på kveldstid, og snøen var verken salta eller grusa de fleste stedene. Dermed var det godt føre  – og fine forhold for å ta bilder.

ATV-ene tar en siste gjennomgang kvelden før løpet starter.

Femundløpet startet fredag 1. februar. Vi kom frem dagen før, og på ettermiddagen var vi ute for å se oss om i litt ro og mak. Da møtte vi på ATV-ene i Mørkstugata, den gata som går parallelt med Kjerkgata (hovedgata på Røros). ATV-ene brukes  i forbindelse med å få hundespannene til startlinja når løpet starter, for å holde igjen spannet frem til startskuddet går. På bildet over, er gata relativt tom. Dagen etter, da løpet startet, er veikantene på begge sider stappfulle av biler, hundehengere, sleder og spann – og folk, så klart. Volumet er deretter – det er hundeglam og stemmer over en lav sko.

Robert Sørlie har startet i alle Femundløp som har blitt arrangert. I år startet han først!

Femundløpet starter alltid med at spannene kjører opp Kjerkgata, svinger 90 grader mot høyre, kjører gjennom gruvemuseet og ut i naturen derfra. Svingen er berykta, og i år var det tydelig at kjørerne hadde fått klar beskjed om å stå på bremsen opp Kjerkgata slik at de ikke skulle ha for stor fart gjennom svingen. Jeg så bare én slede som velta, og det skjedde langsomt og ble raskt retta opp igjen.

Deltakerne er fordelt på tre klasser; junior (under 18 år), F450 og F650. De som kjører 450 km kan ha maks åtte hunder foran sleden når de starter, og må ha minst fem med til mål. De som kjører 650 km kan ha tolv hunder foran ved start, og må ha minst seks med når de kjører over målstreken.

Det finnes én kjører som kalles for ‘kongen av Femundløpet’. Det er Robert Sørlie. Han har startet i hvert eneste av de tilsammen 30 løpene som har vært, og han har vunnet 12 av dem. I år ble han #2, bare slått av Thomas Wærner. Det står det respekt av, og det kom ikke som noen overraskelse at han ble førstemann til å bli inkludert på Femundløpets nyskapte ‘Hall of Fame’, som ble annonser på åpningsseremonien.

Jens Kvernmo på vei ut på sporet i F450. Han fullførte løpet. Godt gjort.

Har du sett serien ‘Jens i villmarka‘ på NRK? Jens fra TV-serien deltok i årets Femundløp F450, og han fullførte med stil og seks hunder foran sleden i mål. Jeg blir ikke overraska om det blir til en episode eller to i neste sesong av tv-serien.

Jens samarbeider med rutinerte Arnt Ola Skjerve fra Jådåren husky, som selv har en rekke gode plasseringer å vise til. Skjerve har hatt noen litt rolige år i det siste med tanke på løp og konkurranser, men virker å være langsomt på vei tilbake – og det gleder meg. Skjerve kjørte F650.

Gammel rørosbebyggelse nedenfor slagghaugene

Vi så ikke bare starten på løpet – vi så oss også omkring på Røros. Vi fikk bl.a. med oss store deler av den aller eldste bebyggelsen på Røros, gamle trehus nedenfor slagghaugene og gruvemuseet. Det var stor stas, særlig i tussmørket som skapte stemning og ga en nesten uvirkelig følelse.

Vi gikk langsomt gjennom snølagte gater mens det knirka under skoene og lukta peisfyring lang vei, mens bilene sto parkert og husfasadene brakte tankene mange generasjoner bakover. I denne delen av Røros er dessuten mye av Pippi spilt inn, hvilket jeg ikke hadde noen anelse om før jeg ble det fortalt. Kanskje ikke rart at jeg håper å komme meg tilbake til Røros en gang på forsommeren eller deromkring.

TIlbake fra sitt livs første sledetur

Jeg reiste sammen med Marianne, ei gammel venninne av meg. Hun har aldri sett hundekjøring ‘på ordentlig’ før. Kanskje ingen overraskelse at helga ble en stor opplevelse for henne? Uten at hun visste om det (før vi kom til Røros) hadde jeg avtalt med en venn av meg at han skulle ta henne med på treningstur med hobbyspannet sitt dagen etter løpsstart; en kosetur for treningen og kosen sin del. Sammen med kompisen sin samboer fikk Marianne en fantastisk opplevelse med 11 hunder foran sleden i en times tid. De var så raske at jeg ikke rakk å komme meg helt i posisjon for å ta bilder før de kom inn – men knipset over klarte jeg å ta.

Nå er det bare en måned til jeg skal på neste løp; Finnmarksløpet, som starter i Alta. Røros og Femundløpet ga en god forsmak – og det å ‘bare’ være turist frister definitivt til gjentakelse.

Noen ord om å gi blod

Jeg har gitt blod siden jeg var 18 år og fikk lov til å gi blod. Det har vært en og annen karanteneperiode av ymse årsaker, men jevnt over har jeg ‘alltid’ gitt blod i voksen alder, en vane jeg har arvet av mine foreldre. I dag er min pensjonerte far stadig blodgiver, og vi gir begge blod cirka fire ganger i året. Han har en litt sjelden blodtype og er derfor tidvis ekstra populær hos blodbanken, sogar.

Ny vintermummikopp

De første gangene jeg ga blod, hadde jeg sprøyteskrekk. Da snudde jeg meg bort og bet meg i underleppa mens laboranten stakk nåla inn i armen min. Etterhvert har skrekken forsvunnet, og nå er det å gi blo en behagelig og avslappende affære.

I blodbanken min har den en lang rekke gaver man kan velge mellom hver gang man gir blod. To ganger i året, vinter og sommer, pleier jeg å ta med meg mummikopper. De øvrige gangene varierer jeg litt. De har alltid noe jeg har lyst på, heldigvis.

Det er bare én ting jeg skulle ønske var annerledes. I Sverige får blodgivere tekstmelding når deres blod blir brukt. Uten å vite hvem eller hvor eller hva, tikker det inn ei tekstmelding som sier «Kjære [blodgiver]. I dag har ditt blod blitt brukt til å redde et liv. Takk for ditt bidrag – vi håper å se deg igjen.» eller noe sånt. Det skulle jeg ønske vi hadde i Norge også; det er fullt mulig å gjøre det uten å bryte personvernregler av ymse slag.

Men nå må du unnskylde meg. Jeg skal drikke en kopp te av min splitternye kopp.

Om morgenen

Jeg innrømmer det glatt: Noen ganger er det hardt å komme seg opp om morgenen.

Morgenutsikt mot nordvest

Helst vil jeg bare ligge i senga halve formiddagen, og så langsomt kreke meg opp til en god og omfattende frokost. Men det kan man vanligvis ikke gjøre til hverdags, ei heller jeg. Så jeg krøster meg ut av senga, stavrer meg på badet, tar på de varmeste klærne jeg finner og tusler ut med hunden. Vi gjesper i kor der vi rusler gatelangs i tidlige eller sene morgentimer; han snusende, jeg ventende.

Og så kommer noen morgener som dette. Morgener der jeg begynner litt senere på jobb, morgener med klarvær, morgener med ei måneskive som henger over Vestfjorden på vei ned i vinterdisen, bak Lofotveggen og under horisonten igjen. Det er vakkert, det er frossent, det er et lite stykke vintermagi.

Hjemme igjen venter hundemat på den firbeinte, mens hjemmebakt brød eller müsli er klart for meg, sammen med et glass juice eller melk, etterfulgt av en femminutt i godstolen med en kopp te. For eksempel.

Og for hver gang det er sånn, blir det litt lettere å stå opp neste gang. Heldigvis.