Spilt siden 1984

Den ene tiåringen er som regel knapt kommet inn døra hos meg før han går til spillskapet og henter frem dette spillet. Det er et såkalt ‘reisespill’ med ludo på den ene sida og mil på den andre sida. Jeg har hatt det siden midt på åttitallet.

Reisesett med ludo og mil. Siden 1984.

Da jeg vokste opp, abonnerte min mor på ukebladet Hjemmet. En gang da jeg var rundt ti år deltok jeg i en konkurranse bladet hadde for barn, og jeg vant dette spillet. I alle år siden har det fulgt meg, nesten uansett hvor jeg har bodd og vært. Og nå har det blitt favoritten til en ny tiåring, en gutt som er innom meg relativt ofte.

Først spille vi ludo. Jeg har alltid de røde brikkene; han veksler mellom svart og blå. Sist hadde han mest flaks med de blå. Når han blir lei, snur vi boksen og spiller mil. Husker du spillet ‘mil’? Det er et brettspill for to der spillerne har enten hvite eller sorte brikker, som i sjakk. Ni hver. Målet er å få tre på rad; da kan man nappe til seg en av motstandernes brikker. Den som først sitter igjen med bare to brikker (og dermed ikke kan få tre på rad) har tapt. Han elsker det, og jeg syns ofte det er gøy, jeg også.

Særlig når jeg vinner.

Reklamer

Jeg gikk på en boksmell

Altså. Egentlig skulle jeg bare innom bokhandelen for å se etter ei skrivebok. Men på vei inn falt jeg for det billigste trickset i boka; et bord fullt av pocketbøker på salg. Ikke bare salg på hver enkelt bok, men også 3 for 2.  Vanligvis går jeg rett forbi slike bord, men denne gangen stanset jeg opp for å se hva som lå der. Det var en tabbe.

Jeg tror alle tre er klassikere på sitt vis

Eller var det dét? Jeg fant først den nederste boka på bildet; ‘Hjertet er en ensom jeger’ heter den. Først tenkte jeg å la det bli med det, men så fikk jeg lyst til å lese Torbjørn Færøvik, og da var det lett å velge Maja Lunde si bie-bok som den tredje. Når jeg først betaler for to, hvorfor ikke ta med tre når det er det som er tilbudet.

Jeg lar meg noen ganger lure veldig lett, med andre ord. Når det er sagt, er jeg slett ikke så sikker på om ikke kvalitetsbøker er noe av det bedre man kan bli lurt av, tross alt. Jeg vet i alle fall hva jeg skal lese de neste ukene. Det gleder jeg meg til.

Om å gripe det med begge hender når det kommer

Vi har ikke vært bortskjemt med finvær på aldri så lenge. Så da finværet kom på en dag det var helg og fri, var det lett å la alt annet ligge og utnytte dagen maksimalt. Det var vi ikke de eneste som gjorde, ungene og hunden og jeg. Det var enduro-sykkelløp i marka og uendelig mange turgåere på vei til og fra Keiservarden, både via veien fra Maskinisten og via ymse stier – særlig den fra Turisthytta. Men det ble en fin tur likevel.

På vei fra post til post

Jeg hadde et par tiårige gutter på besøk, og vi hadde bestemt oss for å gå en runde med turorientering. Guttene er veldig motivert for å lese kart og finne poster, og samtidig er det fantastisk fint å gå i marka – særlig når man er på stedene utenfor den lokale E6’en, altså: borte fra de to hovedveiene som ‘alle’ går på når de skal på tur her. Hunden var også synlig glad for å være på tur med både gutta og meg, og gleden ble ikke mindre da vi stadig møtte andre folk med hund – kjente og ukjente – som han tidvis fikk hilse på. Dager som dette ønsker vi oss langt flere av, både han og jeg.

Utsikt fra Keiservarden mot nord

Vi snirkla oss litt hit og litt tid for å ta postene, men hele tida med veien fra Maskinisten som underliggende hovedrute. Begge guttene har vært på toppen før, men det er til dels ei stund siden. Selv har jeg heller ikke vært der oppe på aldri så lenge. Det gjorde godt å komme dit på en dag med både sol og varme. Vi så Lofotveggen i det fjerne, og både Mosken og Værøya var også synlige fra toppen. Guttene nøt utsikta mot både Mjelle, Kjerringøy og Steigen – men mest av alt mot paragliderne som seilte ut i lufta fra ‘baksida’ av Keiservarden.

Trøtt hund på Keiservarden vender ryggen til utsikta mot byen når han sover

Det var aldri noen tvil om at vi ville komme oss til toppen denne dagen, for i ryggsekken hadde jeg med turens kanskje største motivasjonsfaktor: primus og pannekakerøre! Det var godt å finne seg et sted å sitte i lyngen (mitt krav) rett nedenfor den steinete toppen av Keiservarden, og hunden var snar til å legge seg i ei bittelita grop under fjellbjørkekratt. Med primus tar det bare et øyeblikk å få maten klar, heldigvis, og både guttene og jeg fikk våre tilmålte pannekaker i fantastiske omgivelser – til tross for at røra hadde klumpet seg en del på veien.

Dager som denne lever jeg lenge på. Særlig når de er enkeltstående, klemt inn blant et overveldende antall regndager. De huskes bedre da, på et vis.

I bokhylla: Marianne Fastvold og Kvinner før jul

Omsider lest, og overraskende: likt!

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hatt den i bokhylla i stua, men det er lenge. I den bokhylla finnes utelukkende bøker jeg har tenkt å lese, men som jeg ikke har vært gjennom enda. Flere av dem er kjøpt på boksalg hos Stormen bibliotek i byen. Ei av disse Stormen-bøkene var boka du ser til høyre her, ‘Kvinner før jul’ av Marianne Fastvold. Jeg kjøpte den bare fordi jeg likte tittelen og forsida.

Og så ble den liggende. Hver gang jeg skulle begynne å lese i den, kjente jeg at motivasjonen svant. Perspektivet er en indre monolog, og det er sjelden jeg liker det. I tillegg opplevde jeg fortellerpersonen som veldig selvsentrert da boka starta, og jeg tenkte at dette orker jeg rett og slett ikke – navlelo taper fort nyhetens interesse.

Jeg var i ferd med å avskrive boka helt, men bestemte meg i helga for å lese de ti første sidene, bare for å konstatere med sikkerhet at dette ikke var noe for meg. Jeg leste ti sider. Elleve. Plutselig var jeg på side 49, og jeg var langt fra klar for å legge fra meg boka. Til slutt hadde jeg lest den ferdig, i et jafs.

Når jeg skriver daglig, blir det til slutt bok, når jeg ikke skriver, blir det ikke bok.

Og jeg likte den! Jeg likte den overraskende godt faktisk. Jeg liker hvordan det er fremdrift i historien, hvordan karakterene ikke er endimensjonale, hvordan indre monolog-stilen ikke bare bød på navlelo, men også kloke tanker og sogar handlinger. Boka var langt fra så forutsigbar og kjedelig som jeg hadde forventet. I tillegg var det innimellom ei og annen perle av ei formulering, og det gjør meg glad inn til margen. Når forfatteren har luket bort utenomsnakk og skåret setninger ned til beinet. Når hvert ord hører med og grammatikken stemmer i og er rett. Når tegnsetting og tekst sammen virker til å formidle både stemninger, ord og dybde i meningen bak ordene. Da blir jeg glad.

Marianne Fastvold gjorde meg glad opptil flere ganger denne kvelden. Og nå skal boka få flytte inn i hylla der de ferdigleste bøkene står.

Med Oliver til Ausvika

Selv nordnorske sommerforhold kan ikke hindre meg eller ungene rundt meg i å drive med turorientering. Faktisk er det perfekt vær for å holde på med denslags nå om dagen – hadde det vært varmere, ville mange av postene vært uutholdelige å finne på grunn av mygg og andre insekter. Med sju grader og duskregn, er ikke insekter noe problem.

Fjære sjø på Løpsstranda

Jeg og Oliver (11) hadde bestemt oss for å ta postene i Ausvika sammen. Ausvika ligger litt utenfor selve byen og bortenfor det meste av kollektivtrafikk, men vi tok bussen til endestasjonen i Løpsmarka og fulgte stien derfra via Bremnes til Løp, og så videre mot Ausvika. Det var fjære sjø og lave skyer mens vi gikk, og verken Landegode eller Lofoten var synlige. Men det tok ikke motet fra oss. Heldigvis.

Nanuk og Emre på kyststien mot Ausvika

Nanuk, hunden til ei venninne, var på besøk og skulle være med på tur. Den ettårige unghunden er ikke alt for vant med fjæra, tror jeg, og han var tidvis overveldet av alt der var å se og lukte på. Snuten gikk i ett, beina gikk hit og dit og han lærte mye av å følge med sin åtteårige kompis – som har vært her mange ganger før. Og jeg? Jeg hadde ingen problemer med fremdriften; to huskyer festet i magebelte sørget for god driv bortover stien.

Dagens andre post var inni skogen, men Oliver fant den lett

Vi tok to poster allerede før vi kom frem til Ausvika. 11-åringen er overraskende god til å lese kartet og terrenget, og han hadde full kontroll på hvor vi var og på hvor det var lurt å lete etter postene. Det var da også han som fant dem; jeg hang litt bak med hundene, han gikk foran og tittet. God arbeidsdeling. Denne dagen tok vi tilsammen fem poster og 29 poeng, noe vi begge var godt fornøyd med.

Vått, men også uendelig grønt. Irrgrønt. Fantastisk.

Når det er vått og sola ikke skinner, er det lett å tenke at det er veldig grått. Ser man på himmelen og langt avgårde, stemmer det forsåvidt. Men ser man i øyehøyde eller nedover, er det ikke grått. Det er grønt. Tross mangelen på sol og varme virker det som om planter og vekster ikke kan få nok – de spretter og skyter skudd og vokser og blomstrer, og det er irrgrønt overalt. Jeg liker det. Det gjør også at orienteringspostene med sine røde og hvite merkeplater er relativt greie å finne, når man bare ser forbi løvet.

Tre glade fyrer på retur

Turen vi tilbakela var tilsammen nærmere ni kilometer. I Ausvika gikk stien over Geitnakken, som er drøyt 100 m.o.h., men ellers er det ganske små høydeforskjeller underveis. Etter å ha funnet de to postene i lia og skrevet oss inn i gjesteboka ved toppvarden, gikk vi en sti bratt ned igjen på nordsida av Geitnakken og deretter langs fjellet tilbake mot Ausvika. Ingen av oss har vært akkurat her før, og det var en nydelig sti å utforske.

Ferske kanelsnurrer og kakao i Ausvika etter fem poster og 29 poeng

Mora til 11-åringen hadde bakt kanelsnurrer tidligere på dagen, og han hadde med til oss begge på tur. Jeg hadde med kakao, og Ausvika bød på både bord, benker og underholdning i form av forbipasserende folk, dyr og fugler. Både vi og hundene koste oss, og til alt overmål var det oppholdsvær hele tida mens vi satt og spiste. Hva mer kan man ønske seg? Jeg kommer ikke på så mye. Og det er noe av det jeg elsker med turorientering; man får så uendelig mye mer igjen for det enn ‘bare’ poeng og antall poster. Jeg kan ikke annet enn å være begeistret.

Yderst, så klart!

Noe av det beste jeg vet er å ha all verdens tid til å spise en langvarig frokost mens jeg leser et kvalitetsmagasin og nyter maten min. Får jeg sitte ved mitt eget, hjemmesnekrede kjøkkenbord, er gleden enda større.

Ferskeste utgave av Yderst

Da juni-nummeret av Yderst kom i postkassen forrige uke, la jeg det på kjøkkenbordet og nektet meg selv å lese noe som helst i det før det var helg.  Dette er nemlig ikke et magasin som skal fortæres fort og overfladisk, som en burger på McDonald’s. Det skal nytes bit for bit, med omhu og ettertanke, omtrent som når man er på møsbrømlefse nummer to og bare kan nyde de ulike komponentene som måltidet er satt sammen av.

Jeg har relativt nettopp blitt abonnent, og jeg er fullstendig hekta. På bilder, på tekster, på temaer. Hos meg er ikke Yderst et magasin blant flere, noe jeg blar gjennom nærmest uten å tenke. Yderst er noe helt for seg selv, og det skal læses med andakt og hjerte – samtidig.  I min verden, i alle fall.

Rabarbarebra, takk

Sesongen er i full gang, og jeg har tilgang på nærmest ubegrensa mengder rabarbra. I fjor gikk jeg amok og sto med ti kilo rabarbra som skulle behandles enkelte dager (det ble lange dager!). I år er jeg flinkere til å moderere meg og spre innhøstinga litt utover. Men rabarbra må man ha! Jeg har spist rå rabarbra stukket ned i et kjøkkenglass med sukker, jeg har spist rabarbrapai og jeg har laget syltetøy. Enda er det mer igjen. Heldigvis.

Klar, ferdig, rabarbrasyltetøy!

Jeg har etterhvert prøvd meg på flere varianter av rabarbrasyltetøy. Jeg er glad i rabarbra og kanel, jeg er glad i rabarbra med kvann og ingefær, jeg er glad i rent rabarbrasyltetøy og … ja, i det hele tatt. Det tar ikke lange tida å plukke og kutte stilker og lage litt syltetøy når man har tid, og rene glass har jeg heldigvis nok av. Foreløpig. Her om dagen laget jeg vanlig, ‘rent’ rabarbrasyltetøy. Neste runde tror jeg blir med rabarbra kokt opp med kanelstang. Det smaker lunt og godt på vinteren og er dermed velegnet til julegaver.

Den helt enkle varianten med ‘bare’ rabarbra i syltetøyet.

Fetaostglass, tomatsausglass, syltetøyglass. Jeg sparer på de fleste, og i ulike størrelser.  Noen ganger kommer mamma på besøk med en handlepose full av velegnede glass til syltetøy. Mens rabarbraen koker i kasserollen, står glass og lokk i ovnen for å steriliseres. Det er ganske enkelt. Lyden av et tydelig ‘popp’ i lokket når syltetøyet er såpass nedkjølt at det danner seg vakum i glasset, er ubetalelig. Da vet man at innsatsen har lønnet seg.

‘Sylting og safting heile året’ av Gunda Djupvik er den mest brukte boka på kjøkkenet mitt, tror jeg. Nå om dagen kommer også pai-boka hyppig i bruk.

Jeg har lært mye av safte-og-sylte-boka til Gunda Djupvik. Boka er inndelt etter årstidene, og våren er full av rabarbraoppskrifter; syltetøy, saft og chutney. Blant annet. Når jeg kutter og veier rabarbrastilker til syltetøy, hender det ofte at jeg får litt rabarbra til overs. Da er det lett å smelle sammen en aldri så liten pai – til kveldsmat, til jobblunsj eller til fryseren for en senere anledning. Lenger sør heter det at man skal helst høste rabarbraen før sankthans. Her i nord har jeg etterhvert lært at man regner sankthans mer som sesongstart – i fjor høstet og tilberedte jeg rabarbra til langt uti juli.

En ting er sikkert. Sesongen har bare såvidt startet, og jeg skal utnytte den til fulle.