Var det verdt det?

Finnmarksløpet er nesten over (to mann er fortsatt på sporet), banketten er overstått, pressesenteret er rigga ned og Markedsgata i Alta begynner å komme tilbake til normalen. Jeg har bodd på hotell i 11 dager. Nå har jeg reist hjem, møtt hunden, laget mitt første måltid i eget hus igjen. Ett av årets to store arrangementer for mitt vedkommende er overstått. Hva sitter jeg igjen med, egentlig, som gjør det verdt det?

Petter (Pete) Jahnsen fra Tufsingdalen, som vant FL-1000 etter intens konkurranse til siste slutt.

Jeg sitter igjen med stum beundring for de hundekjørerne som stiller opp i Finnmarksløpet og andre konkurranser, år etter år, kilometer etter kilometer. De prioriterer hunder og trening foran veldig mange ting som jeg setter pris på i hverdagen. De prioriterer en sport som økonomisk  og tidsmessig koster mye, også når den gir mye tilbake. Og kanskje beundrer jeg Pete og Bente litt ekstra, ettersom de har valgt å satse uten å ha sponsorer, og dermed må stå for all moroa selv. Det er nesten ingen jeg unnet en seier mer i år enn Pete.

Morten Gamst Pedersen fikk sitte på fjorårsvinner Petter Karlsson under showrennet.

Showrenn fredag før løpet starter. Jeg beundrer Finnmarksløpet sin ledelse for at de gjennom mange år har klart å bygge og utvikle løpet slik at det ikke lenger er et arrangement for spesielt interesserte – det er et arrangement som store deler av landet og mange i utlandet er levende opptatt av. Samtidig har de bevart sportens særegenhet; naturen, de lange distanse, evnen til å overleve under krevende forhold. Stormen i fjellet gjorde at spannene fikk prøvd seg ekstra hardt i år – noen klarte det greit, andre slet mer, og noen valgte å bryte. Det er ikke feil å bryte når hensynet til hunder og kjørere gjør det nødvendig. Det er riktig. Det kommer alltids et nytt år og et nytt løp.

Ishavskatedralen i Alta på kveldstid.

Jeg sitter igjen med både glede og forbitrelse over mitt forhold til Nordlyskatedralen i Alta. Glede, fordi jeg i år gjorde et par forsøk på å komme meg inn i den og se hvordan det ser ut der. Hvert år tidligere når jeg har reist hjem, har jeg tenkt «Neste år MÅ jeg dra inn i katedralen og se meg rundt, og knipse litt!» Og så har det blitt glemt. I år, derimot, gikk jeg to ganger til katedralen for å se meg rundt. Begge gangene var det stengt. Og på de tidspunktene jeg visste den var åpen etter det, hadde jeg ikke mulighet til å gå dit. Dessverre. Kanskje Finnmarksløpet i 2018 blir det forløsende besøket?

Kontordetaljer

Jeg sitter igjen med en enorm stolthet og takknemlighet for at jeg får være en del av noe så stort og populært, noe som vekker så mye begeistring hos andre, samtidig som det gir meg selv så mye glede, på et helt personlig nivå. Vi har etterhvert blitt et gjeng som har vært med noen år, og man merker på samarbeidet at vi kjenner hverandre, stoler på hverandre, utfyller hverandre, gjør hverandre gode med måten vi jobber på. 51 uker i året ser jeg ingen av de andre. Men denne ene uka i mars er det DE som er ‘mitt folk’. Jeg ville ikke bytta dem med noen.

Publikum! Folkefest!

Jeg sitter igjen med glede over at så mange folk som aldri før fant veien til Markedsgata i Alta, både da starten gikk og da kjørerne kom i mål. Det var masse folk, turister og fastboende i skjønn forening, masse frivillige, skoleklasser og barnehager – alt etter tid på døgnet. De jublet, de heiet, de hadde plakater og kunne navnene på ‘sin’ kjører, såvel som mange fler. De skapte ei helt fantastisk stemning, og alle kjørerne nevnte mottakelsen i Markedsgata som noe av det som gjorde årets løpt ekstra spesielt.

Kjærleik. Mellom mennesker og dyr.

Sjelden ser du mennesker ofte seg så mye for noen andre som det hundekjørerne gjør for hundene sine. De lar dem løpe, og hundene elsker det. De får dekken mot vind og kulde, de får det de ønsker av god og næringsrik mat. De for myk og god halm å ligge på, og kjørerne går gjerne over spannet når de har lagt seg for å pakke halmen ekstra tett rundt dem. Kanskje får de et pledd over seg også. Kjørerne masserer ømme og støle muskler, håndledd og skuldre. De smører med potesalve, tar av og på sokker, synger for hundene mens de står på sleden og går om nødvendig foran hundene for å motivere dem fremover. Forholdet mellom kjørere og hunder er ubeskrivelig, og det er vakkert å se på.

Så har det vær verdt det? Ja. Så veldig, veldig verdt det. Det er neppe noen bombe at jeg planlegger å komme tilbake neste år.

God morgen, Alta!

Det er morgen i Alta, og jeg nyter utsikta fra hotellvinduet mitt.

Nordlyskatedralen i Alta
Nordlyskatedralen i Alta

Nå er kjørerne registrert. Hundenes id’er er sjekket. Veterinærene er i ferd med å sjekke hver eneste hund som skal ut på sporet, og på hotellet er det ryddet etter gårdagens startbankett. Rookiene (førstegangskjørerne) har blitt behørig informert om hva de kan forvente og hva de må gjøre og passe på. Depotsekker er innlevert og i ferd med å bli fraktet til sjekkpunkter rundt omkring i hele fylket. Snart er det game on! og happy trails!

Mens vi holder et lite blikk rettet mot Alaska og Iditarod, har vi øynene festet på showløpet som skjer i Markedsgata klokka 12-14. Alle deltakerne i FL-1000 skal kjøre en sju kilometers runde rundt Alta, og de skal ha en gjest oppi sleden. 44 heldige sponsorer og andre gjester skal få seg en runde det er få forunt å oppleve.

I morgen braker det løs for alvor.

Så var vi der igjen

Det er ikke alltid bloggen henger med på det jeg tenker at den skal henge med på. Bilder forblir upublisert, tekster forblir ukrevne når hverdagene tetter seg til og nærmest flyter over i hverandre. Jeg klager ikke, for jeg gjør mange ting jeg er glad i og rekker over mye av alt jeg har lyst til. Men det hender oftere at jeg tenker på bloggen enn at jeg faktisk gjør noe her. Jeg velger å tro at det er en overgangsfase.

Hunden krøller seg i godtstolen min.
Hunden krøller seg i godtstolen min.

Status nå er imidlertid at jeg hopper ut av hverdagsbobla for ei stund. Jeg forlater kontoret, forlater hunden, forlater hverdagslivet og byen jeg elsker. For jeg skal nordover. Jeg skal til Alta, som alltid i mars. Jeg skal jobbe med Finnmarksløpet og møte igjen gode kolleger, de folkene som er ‘gjengen min’ noen intense dager på starten av våren hvert eneste år. Folkene som ser meg til alle døgnets tider, som kjenner mine vaner og uvaner når jeg er borte hjemmefra, folkene som er ‘mine’ selv om vi tidvis knapt snakkes gjennom resten av året. Mine kara. (Av begge kjønn.) Så får det heller være at jeg blant mer enn 1.000 hunder kommer til å savne denne ene mest av alt.

Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.
Solnedgang i Bodøsjøen. Iskaldt, men uendelig vakkert.

Fra å gå kilometervis hver eneste dag, kommer radiusen i stor grad til å dreie seg om de to hundre meterne mellom stedet der jeg skal bo og stedet der jeg skal jobbe. De meterne kommer jeg til å tilbakelegge opptil flere ganger for dag, til alle døgnets tider. Havet vil være et stykke unna, men fjellene ser jeg i det fjerne. Fjellene som 126 hundespann med nærmere 1.200 hunder i skal forsere på vei ut og på vei tilbake. Noen av dem kommer til å vinne heder og ære og en ATV. Andre vinner bare følelsen av å ha klart det, å ha fullført, å ha gjennomført en drøm, å ha nådd et mål. Det kan knapt måles i penger, sier de som har gjort det. Jeg beundrer hver og en av dem. Og nordlyset. Nordlyset har en tendens til å danse over himmelen så det er synlig også fra Markedsgata i Alta. Heldigvis.

Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.
Casual stil på beina når jeg forflytter meg nordover.

Når man skal reise og vet at man får ventetid både her og der, foretrekker jeg å ha en høvelig komfortabel stil. Kjole og pene skoletter er bytta ut med jeans og terrengsko som klarer å holde meg høvelig stødig på vinterføre. Litt jobbing må til, men så kan jeg legge vekk laptopen og finne frem boka. I øyeblikket leser jeg «Du er ikke sann» av  Halfdan W. Freihow, ei bok kjøpt inn på boksalget hos Stormen Bibliotek. Så langt lar jeg meg underholde av snertne formuleringer og en historie med tydelig fremdrift. Jeg håper det fortsetter – og er spent på om jeg i det hele tatt får lest noe etter i morgen.

Alta, baby. Jeg kjenner det i hele kroppen, og jeg gleder meg. Finnmarksløpet – jeg er klar!

En nesten-påske-dag i byen

Dagene går i ett. Jobb, fritidsaktiviteter, forpliktelser av ymse slag. Plutselig har livet blitt slik det var da jeg bodde i Oslo for mange år siden; fullt av innhold, fine ting og fine folk. Det ene avløser det andre og jeg blir nesten paff når jeg har ei luke i timeplanen midt i uka. Men jeg sliter meg ikke ut, for jeg passer på å legge inn hvile når det trengs – og helst litt før.

Som sist helg. Jeg hadde lenge planlagt å være i byen, men gjøre ingenting den helga. Det klarte jeg å holde; da fredagen kom hadde jeg ingen forpliktelser før søndag klokka 17:00. Men å si at jeg gjorde ‘ingenting’, ville være en grov overdrivelse. Jeg fikk gjort ganske mye, men bare lystbetonte ting. Som å gå en lang tur i og rundt byen en dag, sammen med hunden, og nyte sola som såvidt har begynt å varme i fjeset.

KV Magnus Lagabøte kommer inn fra Vestfjorden.
KV Magnus Lagabøte på vei mot havn i Bodø.

Kystvaktskipet Magnus Lagabøte var ikke den eneste som søkte seg mot byen og havna denne dagen. En jevn strøm av folk og dyr søkte seg dit. Turister, fastboende, unger, gamle, lokalkjente, fremmedfolk, you name it. I en jevn og rolig strøm brer de seg utover mot enden av moloen, ser seg rundt, knipser kanskje en selfie eller tre, og tusler deretter tilbake samme veien som de kom.

Moloen er et samlingssted i byen. Men Magnus Lagabøte kom inn fra Vestfjorden. Kanskje han hadde vært på inspeksjon under Lofotfisket, som nå er godt i gang? Det skulle ikke forbause meg. Fin å se på var han i alle fall der han gled langsomt innover, forbi moloen og mot bunkringa på Burøya.

Emre ved Vågønes gård, på vei nedover Rønvikjordene.
Hunden storkoser seg på tur!

Turkompisen min fikk det beste av to verdener. Den ene dagen gikk vi en lang tur i marka og skogen, den andre dagen gikk vi en nesten like lang tur gjennom byen. På vei nedover gikk vi langs havnepromenaden helt fra hurtigrutekaia til ytterst på moloen. På vei hjem igjen var det diverse bygater som ble utforsket.

Pudler, flatter, schnauzere, papilloner, spaniels av ymse slag, blandingshunder og lundehunden Gulli – alle fikk nysgjerrige blikk fra den lille huskyen min. Noen fikk han hilse på, andre måtte han pent passere på kort eller lang avstand. Dama som hadde en løs liten terrier som pilte bort mot huskyen, kom løpende bak bøllefrøet sitt med angst i blikket. Da var det godt å kunne berolige henne med et lite «Slapp av, han er vant med småhunder.» Og jaggu klarte ikke hundene å hilse gemyttlig på hverandre å la det bli med det.

Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.
Medbrakt kakao på moloen. Fordi jeg kan.

Ute på moloen står ei bittelita gul hytte. Der har kystlaget Salta åpen cafe på søndager. Duften av vafler når tidvis nesten helt inn til land, og kaffe og kakao kan man også kjøpe der. Selv foretrakk jeg å heller nyte medbrakt. En termos med kokende vann ga meg varm kakao mens jeg satt i solveggen og myste mot folke- og dyrelivet. Etterhvert slutta sogar dama på nabobordet å røyke mer, og da ble det riktig så fint å sitte der. Men kaldt. Sitteunderlaget var heldigvis med. Men det ble ikke mer enn én kopp kakao før vi gikk.

Det bygges i Bodø - men Per Karlsa bare ser på...
Det bygges i Bodø – men Per Karlsa bare ser på…

Bodø er en by som går mot de fleste konjunkturer for tida. Her peker pilen nesten bare oppover. Denne uka fortalte statsministeren at staten vil stille opp med penger til ny flyplass i Bodø, og prosjektet «Ny by – ny flyplass» ligger derfor an til å komme i mål innen 2025 om man skal tro planene. Bak disse husene, foran fjellet, ligger dagens flyplass med en utslitt rullebane av betong. Om ikke lenge vil hele flyplassen parallellforskyves et stykke ut i Saltenfjorden, og det gamle flyplassområdet skal utvikles til en splitterny bydel med industri, næring og boliger.

Bodø legger opp til å være en såkalt ‘smart by’, og by- og samfunnsplanleggere fra hele verden kommer til Bodø for å lære av det vi gjør og prosessen vi er inne i. Prosessen som nå er kronet med hell og kronasjer via NTP, nasjonal transportplan. Jeg bor i landets mest spennende by akkurat nå – og til sommeren skal jeg for første gang bestige fjellet bakerst i bildet; Per Karlsa-tinden. Det skal bli fint.

Skulpturlandskap Nordland sin Bodø-skulptur er sju gjennomhullede steiner som står plassert utover moloen.
Skulpturlandskapet er ikke lenger det eneste kulturinnslaget i bybildet

Tidlig på nittitallet var de sju steinene som samlet utgjør Bodøs andel av ‘Skulpturlandskap Nordland‘ et av relativt få kunstverk som var synlige i det offentlige rom. I dag er situasjonen en helt annen. Bybildet er fullt av skulpturer, av street art, av byggverk så vakre at de nærmest er et smykke i seg selv, bygninger med karakter, egenart og evnen til å begeistre og engasjere folk som ser dem. Flere gallerier har dukket opp i sentrale bystrøk, og de er til dels veldig godt besøkt. Byens kaffebarer og caféer heter for eksempel Babel, Rustikk og Melkebaren – her finner du verken Deli DeLuca eller Starbucks. Identitet. Byen har funnet sin identitet mens jeg har bodd her; jeg har sett den vokse frem og bli til. Den er en del av meg, og jeg av den.

Jeg har ingen planer om å flytte på meg. Ikke et gram av kroppen har lyst til det. Om dagene er late eller travle eller et sted midt imellom – det er HER jeg vil være.

Jeg skylder på kjærleiken

I fjor sommer  skjønte jeg at jeg i mitt stille sinn måtte ta litt farvel med ei kjær og god venninne. Hun hadde møtt Mannen I Sitt Liv, og etter innledende forhandlinger var det rimelig klart at hun kom til å flytte. Han kom fra en annen by, og pendling var ikke et alternativ. Det var fryktelig trist, sett fra et rent egoistisk ståsted, men naturligvis unnet jeg henne både kjærleiken og mannen og, forsåvidt, flyttinga.

Men så. Plutselig en dag kom jeg over et bilde av dem i opptil flere sosiale medier. De satt i en bil, gliste bredt og teksten var noe sånt som at «livet ville det annerledes og nå er vi på vei til Bodø i stedet». Det viste seg at den aktuelle mannen hadde fått seg jobb her i byen, og dermed ble det han som flyttet på seg i stedet for hun. Plutselig var hun tilbake i byen, og vennskapet kunne fortsette.

Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.
Tulipaner og chai på Rustikk i Bodø.

Det er forhåpentligvis ikke nødvendig å si at jeg ble glad over nyheten. Nylig kunne vi møtes på en av byens hyggelige caféer. Over en tekopp og en cookie, i nærvær av tre tulipaner, fikk vi snakket godt og lenge med hverandre og bli oppdatert på tingenes tilstand. Og enda bedre – det blir ikke like lenge til neste gang vi møtes.

Noen kommer, noen forlater, noen ganger er det jeg som forlater. Sånn er livet, sånn er det å knytte seg til venner, sånn går det når man har litt utferdstrang og livsappetitt. Derfor er det også så uendelig godt å se at det noen ganger kan være annerledes – at flytting plutselig går ‘rett’ vei, hva vennskap og kontinuitet angår. At flytting ikke bare betyr avslutning, men også kan få bety gjenoppretting av noe man trodde var i ferd med å gå tapt.

Jeg tar i alle fall imot denne muligheten med åpne armer, og er viss på at det vil vise seg å være verdt det.

En knott til minneboka

Noen ganger kommer minner over meg når jeg minst venter det. Som i dag. Jeg hadde vært i kantina på jobb for å hente meg noe mat. På impuls tok jeg med meg en pose Knott, for å ha noe å gomle på innimellom. Jeg visste det var og ville fortsette å være en intens dag, og da er det godt å smatte på noe innimellom.

Jeg satt og konsentrerte meg om noe på pc-skjermen mens jeg halvt fraværende stakk handa inn i posen og tok meg noen knotter for å helle i munnen min. Da skjedde det.

En pose knott vekket minner i dag.
Barndomsminner

Plutselig satt jeg ikke lenger på jobb. Jeg satt på en stol på gulvet i samfunnshuset på Melbu, et tettsted på sørsida av øya der jeg vokste opp. Samfunnshuset var datidas kino, og jeg og min skolevenninne Jorunn satt et stykke bak i salen. Jeg tror vi må ha vært rundt 10 år.

På lerretet var den nye filmen Ronja Røverdatter, og et par rader foran oss satt et par fyrer som vi da syns var uendelig kjekke. Jeg husker ikke lenger hvem de var, men det påvirket oss utvilsomt at de satt der.

Med ett tok Jorunn knott fra en pose (min eller hennes? Husker ikke.) og kastet på guttene. De snudde seg irritert, men da var posen for lengst ute av syne og de fant ikke ut hvem som hadde kastet. Vi fulgte naturligvis intenst med på filmen.

Da de igjen snudde seg mot lerretet, måtte vi fnise. En av dem hadde fortsatt to knott i det krøllete håret sitt. Denne gangen kastet vi begge litt knott fremover, med varierende treffsikkerhet.

Jeg husker ikke hvem de var. Jeg husker ikke hvordan det endte, om vi ble avslørt eller ikke. Om vi fikk kjeft for å bråke på kinoen eller ikke. Men den sitrende følelsen av flørt, hormoner og det spennende med guttene som var litt eldre, husker jeg. Og knott. Alt kom tilbake i et glimt i dag, bare fordi jeg på et øyeblikks impuls tok med meg litt snop fra kantina på jobb.

Træna – Hawaii: Portretter av havfolket

Jeg har vært på utstilling – og FOR ei utstilling. Jeg ble nesten ikke mett av å se meg rundt i visningsrommet på Stormen Bibliotek, som er avsatt til utstillinga «Træna – Hawaii: Bilder av havfolket».

Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.
Noen av dagens havfolk på Træna, fotografert av Maja Atterstig.

Bakgrunnen for utstillinga er som følger:
I 1925 får den da 24 år gamle Alma Sandøy på Træna en pakke. Det er et kamera fra broren, som bor på Hawaii. Alma har aldri møtt Theodor, storebroren som dro ut i verden før hun ble født. Men Kodamatic-kameraet som han sender, blir etter hvert flittig brukt av Alma på Træna. Hun bor på Træna i hele sitt 96-årige liv, gifter seg og får etterkommere. 90 år senere, i 2015, begynner Maja Atterstig å fotografere folk som bor på Træna. Hun bruker samme kamera som Alma brukte, og tar bare én eksponering per motiv – akkurat slik Alma gjorde.

På Stormen er utstillinga nydelig satt opp. Det er godt skiltet fra inngangspartiet, rommet ligger stille til og man har plass til både ettertanke, latter og forundring i lokalet. Det er lyst og høyt under taket, og det slår meg at jeg kjenner en «luftig» følelse der – helt i tråd med hvordan det oppleves å være på ei øy ute i havet, som Træna også er.

Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.
Brev og bilder fra broren Theodor på Hawaii til Alma på Træna.

Hele utstillinga befinner seg i ett rom. En vegg er viet informasjon om prosjektet og i særdeleshet Alma og hennes liv. Der finner man også bilder og brev som broren Theodor sendte henne i sin tid, og eksempler på fotografering Alma gjorde da øyboerne ble tvunget til å skaffe seg bestemte ID-bevis under krigen. En annen vegg er viet et nøye gjennomtenkt potpurri av gamle og nye familieportretter rundt omkring på Træna. Alle bildene er klart identifisert og man kan lett lese til hvem og hva som er avbildet.

Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.
Gammelt og nytt om hverandre; historiene sitter tett sammen her. Også de Alma ikke mente å fokusere på.

Jeg gjorde meg mange tanker og hadde flere aha-opplevelser mens jeg gikk rundt og så utstillinga. Det er sjelden man ser så mange historier fortettet på denne måten. Utvalget av bilder er nennsomt og klokt gjort, og de forteller langt mer enn hva ord kan si. Jeg hadde lokalet helt for meg selv, og stanset nesten overalt og leste hver en tekst, gransket nesten hvert eneste bilde. Det var det verdt. Ikke minst var det gøy å se på de ‘utilsiktede’ motivene i enkelte av bildene, særlig i de gamle som Alma hadde tatt. Som disse:

Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Katta var åpenbart ikke nevneverdig interessert i fotografen. Hva eller hvem er det den freser mot utenfor bildet? Man kan bare gjette.
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Utsnitt fra et større bilde. Hva er historien med de tre foran til høyre? Skjer det noe mellom de to jentene som åpenbart ikke fokuserer på fotografen, og har gutten som står mellom dem noe med saken å gjøre?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?
Familien pent oppstilt når eldste datter er konfirmant. Men hvem er barnet som vises gjennom glassdøra bak?

Utstillinga befinner seg i Stormen Bibliotek i Bodø frem til 7. mars, og det forundrer meg ikke om den vil havne et annet sted etter hvert. Det er gratis adgang til visningsrommet. Har du mulighet til å se den – her i Bodø eller andre steder – anbefales opplevelsen på det varmeste.