Bonustur til Saltstraumen

Innimellom får man seg en tur til Saltstraumen. Den første uka i oktober var jeg heldig og fikk guide ei gruppe cruiseturister til Saltstraumen og tilbake. Været var typisk høst; alt fra varmt solskinn til styrtregn. Både turistene og jeg lot oss fascinere.

Klassisk Saltstraumen-motiv

Vel fremme viste jeg naturligvis frem noen av de fine og klassiske motivene som finnes i Saltstraumen. Stolpenaustet til venstre i bildet over et av disse motivene. Følger du den lille grusveien ned til sjøen i Saltstraumen, under brua, er det lett å gå forbi. Men ser du den lille stien som går gjennom kjerr og kratt, under trær og frem til det røde naustet aller nærmest, får du et helt fantastisk motiv. Jo senere på kvelden, jo bedre er det ofte med tanke på lysforholde. De mennene jeg viste denne lille skatten til, var veldig fornøyd med det de fikk festa på minnebrikkene sine.

Poesi på en brufot

På den ene brufoten på Knaplund-sida (østsida) av Saltstraumbrua finner du denne teksten. Den har stått der ganske lenge, flere år, og er preget av vær og vind. Men den får være der, får vekke tanker og assosiasjoner hos enhver som fristes til å lese og tenke over hva som står. Jeg liker det. Og aner ikke hvem som står bak.

Tyskere ser på straumen

Jeg hadde med meg en stor busslast tyskere, og de koste seg nede ved straumen. Det var i ferd med å bli fjære sjø, så vannet dro utover, ut mot Saltfjorden og etterhvert Atlanterhavet. Jeg kunne fortelle dem om den siste båtulykka i Saltstraumen som endte med forlis og død (sent på 1970-tallet), jeg kunne peke på det stedet hvor min far lærte seg å svømme, jeg viste dem hvor Tore lager Arctic Salt (og selger salt utvunnet fra Saltstraumen!), og vi snakket om hvor det var best å fiske, å dykke, å sette seg ned med ei bok eller seg seg om med kamera. Blant annet. Det var glade tyskere som satte seg inn bussen igjen halvannen time senere.

Rib-båtene er på plass!

Hver dag i sommerhalvåret er det rib-båter med turister fra Hurtigruta i Saltstraumen her. Tilfellet ville det sånn at de var der samtidig som oss. I tillegg var det et par rib’er som jeg mistenker hadde gjester fra cruiseskipet, for de hilste på hverandre og utvekslet sogar noen ord da den ene båten kom glidende langsmed land i stedet for midt uti straumen og kjelene.

Fjordene på begge sider av sundet som danner Saltstraumen er over 300 meter dype, men akkurat her under brua er det bare drøyt 20 meters dybde. Utforminga heter «terskelfjord» og er en medvirkende årsak til at Saltstraumen oppsto for omtrent 3.000 år siden, etter at isen hadde gravet dype renner som ble til fjorder både nord og sør for dette sundet. Det er ganske fantastisk å tenke på, og jeg blir aldri lei av Saltstraumen, enten jeg er der med turister, venner eller på egen hånd.

ADAaura seiler inn i solnedgangen

Reklamer

Og så var vi langt uti oktober

Jeg vet ikke helt hvor tida ble av – men jeg vet at jeg har brukt den godt! Uten å ha planlagt en bloggpause ser jeg at det er halvannen måned siden sist, og det gjør meg litt paff. Men jeg er her, altså, og jeg har det veldig fint om dagen. Mye jobb, men også mange fine aktiviteter og helger fylt med ting som gjør meg glad. Og i helga har jeg hatt besøk av en gammel venn som er flyentusiast – da ble det fly for alle pengene.

Et Widerøefly inne til service og overhaling

Vi var heldige og fikk komme innom hangaren til Widerøe her i Bodø, stedet hvor de har inne fly som skal sjekkes og/eller overhales i større og mindre grad. Noen fly er bare inne over natta, andre er inne i flere dager eller sogar uker. Det var «ordning och reda» overalt – og det må det kanskje være når store maskiner demonteres og små biter fjernes, sjekkes og eventuelt erstattes.

Jeg var ganske imponert over hvor god orden der var på den minste lille ting. Gjesten min var strålende fornøyd med å få enn full og omfattende innføring i Widerøe, flyene og det de driver med her. God lørdag, med andre ord.

Dette holder oss i lufta når vi flyr. Jeg skjønner knapt hva som er opp og ned, for å være ærlig.

Jeg har, i likhet med mange, sett en hel del fly. Men jeg har knapt noensinne sett inni et fly. Det fikk vi gjort til gagns i dag. Det var motorer og deler og luftinntak og dører og vinduer og snuter og jeg vet ikke hva. Det meste var synlig, og takket være han som viste oss rundt lærte jeg faktisk en hel del som jeg ikke visste fra før, og mange ting som jeg simpelthen aldri har tenkt på. Det var ganske gøy. Å fly blir ikke helt det samme neste gang jeg skal ut på tur, det føler jeg meg sikker på.

Her ligger de to svarte boksene – som er oransje.

Jeg ble spesielt imponert over hvor mange sikkerhetssystemer og -tanker det er i et fly; hvor mange ting som har sikring og backup og reservesystemer hvis noe skulle skjære seg, hvor mange eventualiteter man har tenkt på og tatt forhåndsregler mot. Et styringssystem som drives av høyre motor, et av venstre. Et system som ligger i taket, et som ligger i gulvet. Alt er sånn at hvis alternativ A svikter, skal fortsatt alternativ B berge deg som om ingenting hadde hendt.

Vi fikk oss også en titt på og info om de såkalt svarte boksene; de som tar opp tale og teknisk informasjon fra cockpit og flyet. Det var mange ting som etterhvert ble mer klare for meg enn de har vært før.

Snart klar for neste flight!

Gjesten min var er flyentusiast på sin hals, og det var også mye av bakgrunnen for at han kom på besøk denne helga. Etter å ha tilbrakt tid i hangaren, var det derfor bare naturlig å fortsette til motsatt ende av Olav Vs gate – for der endte vi opp på flymuséet. Sjelden har jeg vært der med en SÅ godt informert gjest! Faktisk var det såpass underholdende at jeg helt glemte å ta bilder der, sikkert i kombinasjon med at jeg har vært på museet temmelig mange ganger før.

Vi er skjønt enige om at det har vært en innholdsrik lørdag – og det etter at også fredagskvelden var særdeles innholdsrik, siden det var Kulturnatt i Bodø. Men det får vi komme tilbake til en annen dag. Jeg lover.

Bak Kråkmotinden

Vi tok av fra E6’en og fulgte veien helt til enden. Der den slutta, tok vi inn på kjerreveien som var akkurat bred nok til én bil. Vi passerte bommen som vi hadde lånt nøkkel til, kjørte videre og videre helt til veis ende. Der lå ei hytte, eller rettere sagt et innreda naust. Og der. Der skulle vi være hele helga. Er det rart det var god stemning?

Det bugnet av blåbær i lyngen

På drøyt 500 meter over havet var lyngen full av blåbær. Man kunne ha plukket i timesvis om det var dét man var her for å gjøre. Det var dog ikke vi; det var en litt annen matauk vi hadde på plakaten. Men blåbæra lot seg ikke overse der den tøt frem overalt rett utenfor hytteveggen, nesten helt i vannkanten, på hver en kvadratmeter som ikke var mose eller berg. Den var simpelthen ikke til å komme forbi, rett og slett. Det endte naturligvis med at jeg plukka litt. Akkurat nok til at vi alle fikk kortreist blåbær på frokostmenyen – og litt til overs som kunne røres og tas med hjem.

Hundelufting med utsikt mot vest

Arbeidsfordelinga den første kvelden var klar. På grunn av solnedgang var det viktig å komme raskt ut med å sette garn før det ble mørkt. Derfor dro de to andre ut med båten, siden de hadde både erfaringa og lysten. Jeg tok ansvar for å lufte hundene etter noen timer i hhv buss og bil, og deretter rydda jeg på plass de sakene vi hadde med til hytta og laget til slutt middag. Den ble akkurat klar da de kom inn igjen.

Og det einaste du skal her e å gå…

Vi befant oss innover i fjellet ikke veldig langt fra svenskegrensa. To store og mange små vann kjennetegnet det nærmeste landskapet, og dette er et av de relativt små og navnløse vannene. Det ligger omtrent halvannen kilometer fra hytta. Denne kvelden hadde jeg bare joggesko på og valgte derfor å holde meg på veien, heller enn å labbe ut i terrenget og bli våt. Men på hytta hadde jeg fjellstøvlene, og planen var klar: I løpet av helga skulle det også bli et streif i terrenget.

To glade kumpaner

Båndtvangen er over, og sånn sett kan hundene gå løse om de vil. Men en av dem har et ganske velutviklet jaktinstinkt, og derfor valgte jeg å ha dem i bånd da vi gikk bortover veien. Både de og jeg speida godt og lenge i omgivelsene innimellom, men det var ikke spor av større dyr som rein eller elg noe sted. Da vi skulle snu og gå tilbake, fikk derfor begge hundene løpe løse. Det var stas. Selv han med jaktinstinktene i orden kom på hver eneste innkalling, bare han fikk løpe innimellom. Det gjorde godt å se hvor mye de koste seg.

Matauk

Fiskerne kom på land, og de hadde med seg ørret. En god mengde fin fisk, faktisk. Vi hadde med oss egne garn som ble satt ut, men det er jo alltid et sjansespill når man ikke kjenner vannet og vet hvor fisken liker å stå. Heldigvis har de litt erfaring å spille på, de to andre, og kom tilbake med nok til både middag og til  å ta med hjem igjen.  Da skal man ikke forlange mer.

Kortreist lørdagsmiddag

Faktisk var det nok fisk til at også hundene fikk en liten smak, en stekt ørret på deling, godt blandet med tørrfôr og litt vann. Det gikk ned på høykant. Men de har lovet å ikke si det til noen.

Vakkert, men skummelt mye vind

Natt til søndag begynte det  å blåse. Ikke bare en fin sensommerbris; nei, det var en veritabel høststormblæst som kom. Det ristet og skaket i hytta, og ute på vannet gikk bølgene høye og hvite i toppene. Tidvis blåste toppene av bølgene før de rakk å velte over, og det hvite drefset føk over vannflata fortere enn du kan si scwhupp! Vi var skjønt enige allerede før frokost om at det ikke var vær til å dra ut og hente inn garnene som hadde stått over natta. Det var definitivt ikke vær for småbåtfart.

Da vi kom ut etter frokost, hadde en kastevind velta båten. Den lå opp ned og var helt under vann. En strek i regninga for oss, sant nok, men enda kjipere for den lokale jeger- og fiskeforeninga som vi leide hytta og båten av. Du ser båten som ei hvite stripe i vannet på det siste bildet over her. Vi var snare til å varsle og si fra, og det gikk heldigvis under et døgn før de fikk berga båt og motor på land igjen. Garnene våre fikk de også tatt på  land.

Når vi kommer tilbake neste år, satser vi på mindre vind og mer ørret – og minst like mye trivsel som i år.

Hverdagsliv med hjelpekorpset

Jeg hadde hjemmekontor og satt dypt konsentrert om arbeidet da telefonen ringte. En automatisk damestemme fortalte meg at nå var det alarm med hjelpekorpset; det trengtes folk til en leteaksjon i en nabokommune. Jeg var snar til å melde meg til tjeneste; pakket sekken med det som hører til og kom meg avgårde til Røde Kors-huset.

Vel fremme hadde de som ankom før meg på det nærmeste pakket bilene klare, og dermed var det bare for oss å hive oss i bilene og kjøre avgårde, vel og merke etter å ha avtalt hvem som skulle plukke opp ymse folk langs veien på tur bortover.

Så langt kom vi – til Gamøyran. Der ble aksjonen avblåst og vi kunne snu og dra tilbake.

Vi hadde fått fylt opp bilen og lagt «ordentlig» i vei ei kort stund da vi fikk et lite hint  fra sidelinja om at aksjonen kanskje ville bli avblåst. Og ganske riktig – etter noen minutter kom stemmen på nødnettet som fortalte oss at aksjonen var avblåst og savnede lokalisert (og ikke i nød).

Softis på Esso – en klassiker

Det skjer ofte når vi får utkallinger og var sånn sett ingen overraskelse, men vi må og skal likevel rykke ut så raskt og tidlig vi kan. Den gangen det er alvor og vi må ut i felt, er tid en avgjørende faktor. Så vi ble ikke sure – vi ble heller enige om at det var rett dag å være på utflukt på, og sjefen sjøl foreslo at vi skulle stoppe på nærmeste bensinstasjon og ta en softis før vi dro hjem. Det la ingen demper på stemninga.

Kjapp debrief før vi dro tilbake og hver til vårt

Vi tok også en kjapp debrief før vi skilte lag. Debrief – en gjennomgang av aksjonen (i dette tilfellet: utrykningen) – gjør vi alltid når vi er ute på oppdrag, og det er viktig for både forståelse, motivasjon og i mange tilfeller vår mentale helse. Denne gangen var det udramatisk. Neste gang trenger det ikke å være det, og da er det godt at rutinene sitter og at dette blir gjort på en ordentlig måte.

Å være med i hjelpekorpset er en av de mest meningsfylte hobbyene jeg kan forestille meg. Jeg har vært med i snart et tiår, og jeg ser ikke for meg å slutte. Noen ganger er det falsk alarm, noen ganger blir situasjonen løst eller avklart før vi kommer i felt, og noen ganger må vi ut og gjøre en innsats. Det vet man aldri på forhånd. Men at det er verdt det uanstt? Å ja. Det er så veldig verdt det.

Når alt stemmer på kveldsturen

Det hadde vært kanskje den fineste dagen i august. Ikke fordi den var sjelden, forsåvidt, men fordi den var så varm, så vakker og så fullstendig uventa såpass sent i måneden. Jeg hadde hatt hjemmekontor, som ble avbrutt av ei utrykning med hjelpekorpset i forbindelse med leteaksjon i en nabokommune. Aksjonen ble avbrutt før vi kom ut i terrenget, og vel hjemme igjen var det for sent til å jobbe mer – og samtidig alt for varmt til å ta huskyen med på tur. Vi måtte vente.

Sola går ned og temperaturene roer seg

Men da sola gikk ned i kveldinga, ble temperaturen såpass at det gikk an å ta han med ut på tur, også i fjell og oppoverbakke. Det ble ikke kaldt, bare tjue grader omtrent, men det hjelper på når det er ‘skygge’ fordi sola ikke skinner mer. Det var en glad husky som la i vei mot Rønvikfjellet sammen med meg. Vi sikta på Linken, et utsiktspunkt det er lett å ta seg til.

Utsikt mot nord. Men han var mer interessert i folk i skogen øst for oss.

Bakkene opp til Linken er asfaltert helt til topps, og de er bratte. Men det var fint å komme seg lett opp i høyden, og belønninga når man står der – utsikta i alle retninger – var vel verdt innsatsen. Jeg liker å se nordover, la blikket følge kyststripa langs Nordsia, gli over Mjelle, Kjerringøy og Steigen.

Hunden? Han var åpenbart mer interessert i noe i skogen til høyre for oss, mot øst. Det viste seg å være et par damer som kom i vår retning langs stien som går der. Interessen avtok da det viste seg at de ikke hadde med seg hund, gitt.

Mofasa moment!

«En dag skal alt dette bli ditt!»  Neida. Joda. Neida, det er allerede Emre sitt, det er allerede mitt. Det er byen vår, marka vår, området vårt. Ikke vårt på en måte som stenger andre ute; vårt på en måte som gjør at vi villig og glade også deler det med andre, har omsorg for hva som skjer her, engasjerer oss i å gjøre det bra her vi er.

Det forundrer meg noen ganger hvor glad denne hunden er i å se på utsikta. Helt fra han som liten valp var med på Beiarfjellet og nærmest glemte å gå på do fordi han ville se på solnedgangen, har han elsket å komme til utsiktspunkter, sette seg ned og bare se i den retninga han syns er finest. Han skal få se mye utsikt i dagene fremover også. Jeg gleder meg.

Takk, august. Du overgår deg selv i år.

Bare litt grønnere

Jeg har ikke klimaangst. Det er ikke holloien i forbindelse med skogbrannene i Amazonas som har gjort det. Det er ikke noe nytt, egentlig. Det har vokst seg frem over tid, rett og slett. Og nå tar jeg et skritt til i å leve bittelitt mer grønnere enn jeg har gjort før.

Jeg begynte litt forsiktig for ganske lenge siden med å halvveis bevisst prøve å ha «meatfree Monday» i mitt eget kosthold; å spise middag uten kjøtt hver mandag. Det gikk helt fint.  Noen ganger glemte jeg meg og spiste en saftig biff på mandag – da ble tirsdagen kjøttfri istedet. Verre var det ikke.

Etter å ha reflektert en del over bærekraftsproblematikk – et tema som har opptatt meg i varierende grad siden min kortvarige ungdomspolitiske karriere sent på 1990-tallet – kom jeg frem til at jeg ønsket å gjøre noen få grep som ville gjøre min livsstil litt mer grønn, litt mer bærekraftig, litt mer miljøvennlig på sikt.

Skritt for skritt har jeg blitt streng på kildesortering, jeg kjører nesten utelukkende kollektivt, jeg kaster ikke matavfall men bruker det til bokashi, jeg sorterer klesskapet minst en gang i året og gir klær til Fretex, jeg kjøper møbler og andre ting brukt når jeg pusser opp en sjelden gang, og jeg er snar til å gi bort/videre egne ting (kjøkkenutstyr, klær, bøker, whatever) når det er noe jeg ikke bruker eller trenger lenger.

Og nå har jeg tatt det neste skrittet.

Enkel kjøttfri middag: Pannekaker!

Jeg har bestemt meg for at minst halvparten av mine middager hver uke skal være kjøttfrie.

Jeg lager meg ikke middag hver dag; i snitt vil jeg anslå at jeg spiser varm middag cirka fem dager i uka, kanskje. Det betyr 2-3 kjøttfrie middager i uka – og det er ikke vanskelig! Den siste uka har jeg spist fiskeboller, pannekaker og en laksewok med grønnsaker og nudler, for eksempel.

Jeg er alt for glad i kjøtt til å bli vegetarianer. Men nå kjøper jeg kjøtt via REKO-ringen når anledningen byr seg, direkte fra produsenten, sånn at kjøttet er mest mulig kortreist og bærekraftig på flere vis.  Jeg forsøker å bli like flink til å spise varierte fiskeretter som jeg var før- og fisken er ofte også kortreist. Og så forsøker jeg, skritt for skritt, å utvide mitt repertoir av grønne middagsretter sånn at jeg skal ha mer å velge i. Jeg er ikke så glad i bønner, linser, tofu og mye som er populær veggismat, men det finnes likevel langt mer å variere med blant mat jeg liker enn det jeg faktisk har tatt i bruk så langt.

Det er ingen revolusjon. Jeg er ingen barrikadekjemper. Men dette er mine små skritt og tiltak i mitt hverdagsliv for å gjøre det hele litt grønnere, litt mer bærekraftig. Hva gjør du?

Lokal og kortreist mat

Noe av det mest gledelige som har skjedd på matfronten her i byen i det siste, er at REKO-ringen har kommet opp å stå. REKO-ringen er en slags «frivillig organisert» sammenslutning av matprodusenter som tilbyr forbrukere å kjøpe varen rett fra produsenten. Ingen fordyrende mellomledd, ikke et lass omveier og masse distribusjon. Bare kontakt og bestilling via ei Facebook-gruppe, for så å møte opp på angitt tid og sted for å hente det man har bestilt. Det kan nesten ikke bli bedre.

IMAG7878 (2)

Veldig kortreiste egg fra Demmo gård

Her i Salten har det de siste årene kommet en rekke nye matprodusenter av ymse slag. Noen av dem  har blitt relativt godt kjent, som Han Sylte i Valnesfjord og Arctic Salt i Saltstraumen. Andre er mer i en relativt tidlig fase og tester både markedet og egne ferdigheter og produkter – mange av dem med hell, tror jeg.

Via REKO-ringen her i byen kunne man ved siste utlevering kjøpe rips- og rabarbraprodukter, trøffeltang (!), kjøtt av utegris, honning, potet, hvete- og lefsebakst, og egg på brett – samt at man kan forhåndsbestille lammeslakt av spælsau. Neste gang har potetprodusenten forhåpentligvis også begynt å ta opp gulrota. Forrige gang kjøpte jeg kjøtt av kje, senere i høst blir det forhåpentligvis lammekjøtt til fårikål. Blant annet.

Jeg elsker at man kan kjøpe maten rett fra produsenten. At den er kortreist. At tilbudet varierer gjennom året og sesongene. At det gir tilgang på produkter som man ellers bare ville funnet på messer, via kjentfolk eller ved å personlig oppsøke produsenten. De ville aldri ha havnet i butikken der jeg handler til daglig.

Denne gangen kjøpte jeg honning og egg. Neste gang tror jeg det blir potet, gulrot og kanskje kjøtt av noe slag. Prisene er ikke noe særlig høyere enn i butikken, og det føles godt å handle når jeg vet at kronene havner hos produsenten, ikke hos fordyrende mellomledd.

Unnskyld meg, jeg skal bare gå i gang på kjøkkenet.