Førjulsdager midt i Tyskland

Det er ganske mange år siden sist jeg var i Tyskland sånn ‘på ordentlig’, men i år klaffet det endelig. Ei adventshelg i førjulstida satte jeg kursen sørover med hjelp av SAS, og målet var klart: Tilbringe tid med gode venner, få med seg et julemarked og ellers se hva turen ville by på av opplevelser. Det skulle vise seg å være en god strategi.

Stadige road trips hit og dit

De midtre delene av Tyskland er et område jeg tidligere bare har vært på gjennomreise i, kanskje sovet over ei natt før turen har gått videre. Jeg har aldri virkelig oppholdt meg der.  Det er jeg glad det ble ei forandring på nå. Å ta toget fra flyplassen i Düsseldorf til det som var endestasjonen for min reise var nesten som å forflytte seg gjennom fotballtabellen. Dortmund. Bochum. Duisburg. Hver eneste dag var vi på road trip et eller annet sted, og da var det andre navn som dukket opp og begeistret meg. Ikke minst et bynavn som jeg nå har glemt – det hadde 14 bokstaver, hvorav 2 var vokaler. Dét er tysk på sitt beste/verste; stryk det som ikke passer!

Julekrybbeutvalg på julemarked i Paderborn

Jeg fikk med meg hele tre julemarkedet mens jeg var der; i Paderborn, Northeim og Göttingen. Sistnevnte er det mest kjente og var etter min mening også det beste. Det er noen ting som finnes på alle julemarkeder, og i tillegg til serveringssteder som nærmest går igjen (crepes, glühwein, brente mandler, fudge, drops) er det – dessverre – en del ræl som finnes overalt. Dessverre. Men utvalget av julekrybber og julekrybbefigurer i Paderborn var ikke til å kimse av. De kom  alle størrelser og varianter, og de langt fleste av dem var veldig fine. Det var flere jeg gjerne kunne tenkt meg å ta med hjem, hadde det ikke vært for at jeg allerede har ei julekrybbe og ikke trenger flere.

Bakehus for barn på julemarkedet i Paderborn

På julemarkedet i Paderborn hadde de en ting til som utmerket seg, og som jeg syns var genial: En innendørs bod med gratis kakebaking for barn! Vi hadde med oss opptil flere barn på turen, og tre av dem la veien innom bakeboden og sørget for litt å bite i. Det gikk i pepperkakedeig og det som hjemme hos oss heter ‘Karlotte-kjeks’. (Sistnevnte heter normalt ofte hvite kakemenn eller spekulasi, og begrepet ‘Karlotte-kjeks’ har naturligvis en høyst subjektiv bakgrunnshistorie. ) Det var stolte og glade unger som fikk med seg hver sin lille pose med egenbakte kaker som de kunne gnafse på mens de utforsket resten av markedet.

Stopp-og-spis-steder på torget i Paderborn

I Paderborn var sentrum av byen veldig fint julepyntet. Ikke bare med julemarkedene, men også omgivelsene, husene og selv rommet  over gatene. På rådhuset var 24 vinduer gjort om til en gedigen adventskalender hvor et nytt bilde ble avdekket hver dag. I hovedgata såvel som sidegater var det ulike lysdekorasjoner som smykket rommet over der hvor folk gikk, og det var lagt tilrette for mange ulike samlingsplasser hvor man kunne oppholde seg uten spise/drikke/kjøpeplikt. Det gjorde at folk oppholdt seg i området over ganske lang tid og skapte god stemning.

Keramiker Jasmin på markedet i Göttingen hadde mye fint – jeg ble SÅ frista!

Julemarkedet i Göttingen er kjent for å være litt bedre enn endel andre, og det er en oppfatning jeg deler. Her var det færre boder som solgte ræl, og mange som solgte originale ting – lokale håndverkere av ulike slag hadde blant annet smykker, keramikk, lærvarer og originale treprodukter (ikke masseproduserte børster med retropreg, som så mange andre steder). Keramikeren Jasmin er en venn av min venninne, så vi stoppa litt ekstra der – og det var med nød og neppe jeg ikke kjøpte alt jeg hadde lyst på. Jeg nøyde meg med en enkelt ting; en kjøleskapsmagnet formet som en blå sommerfugl, til ei venninne som samler på kjøleskapsmagneter. Hadde jeg hatt plass og rom for det, var det også et par tekrus og et fat som hadde blitt med meg hjem – men det får bli en annen gang.

Fristende konditori-vindu i Göttingen

Det var ikke bare julemarkeden som frista i byene hvor vi var på besøk. I Göttingen lot jeg meg også nesten friste over evne av dette konditoriet, hvor de hadde helt overdådige kakefat, fristende hyllemetre med brød og masse, masse mer. Cafedelen av bakeriet var full, ellers hadde vi gått inn og satt oss ned. Jeg kan levende forestille meg at det må være helt magisk å sette seg ned der midt i julestria og høre litt på annen julemusikk enn den vanlige kommersen som går på radio, drikke en kopp kaffe eller kakao og unne seg et ferskt og fristende kakestykke. Mmmm…

Brezel til frokost – hver dag!

Men det aller, aller beste av alt jeg fikk disse dagene, var simpelthen dette: nybakt brezel fra den lokale bakeren, som har utsalg noen hundre meter fra der jeg bodde. Hver eneste dag var det flere sånne i kurven med brødmat som vi hadde til frokost, og hver eneste dag spiste jeg opptil flere sånne, både til frokost og gjennom resten av dagen. Jeg simpelthen elsker brezel, og jeg hadde gledet meg stort til å innta det nærmest på hverdagslig vis. Man får ikke gode sånne der jeg bor til vanlig, så det var veldig etterlengtet. Veldig.

Kanskje ingen overraskelse at planene om ny tysklandstur med julemarkedbesøk neste år forlengst er lagt?

Reklamer

Adventskalender

Hele livet har jeg hatt adventskalender fra mamma, hvert eneste år. Som barn kan jeg huske at vi noen ganger hadde sjokoladekalender. Men helt siden jeg ble noenlunde voksen og flytta hjemmefra, har kalenderen kommet i posten fra mamma i slutten av november hvert eneste år. Jeg blir aldri lei.

Jeg blir aldri for gammel til adventskalender fra mamma

I min adventskalender har det tradisjonelt vært smågodt, 1-2 biter for hver dag. Det er ikke mye, men det er akkurat nok – og det gjør meg latterlig glad helt inn til margen. I år har noen av pakkene inneholdt noe annet enn smågodtbiter; jeg har for eksempel fått fem maskemarkører (til strikking) som er utformet som røde julestrømper. Det er stas, det også.

Jeg er veldig glad for at det er mange dager igjen til jul, og mange små pakker å åpne.

Souvenirene

«Jeg skal si deg én ting, Elisabeth. Når du skal kjøpe souvenirer på reise, skal du alltid tenke først for deg selv: ‘Trenger jeg dette? Kommer jeg til å bruke dette i hverdagslivet helt naturlig?’ Hvis svaret ikke er ja, skal du heller la være å kjøpe.»

Det sa gamle onkel Anton, mormors bror, til meg en tidlig vårdag på begynnelsen av nittitallet. Og det har jeg levd etter siden. Du finner ingen pyntegjenstander som er utstilt og samler støv i huset mitt. Men ser du deg rundt, finner du ganske mange minner om steder og turer; ting som ikke er anskaffet nordaførr eller på Rema, bruksgjenstander med en affeksjonsverdi som alltid matches av en reell nytteverdi.

Souvenirer fra København

Dette er noen av de tingene som ble med meg hjem fra København. Julete fra Perch’s og ei bok av Tove Ditlevsen. Ditlevsen er en sånn forfatter som jeg har hørt endel om, blant annet gjennom Kari Bremnes’ musikk og tekster, uten at jeg egentlig har lest noe av henne selv. Det skal det bli en endring på nå.

Jeg mistenker at denne boka får bli med nordover på juleferie etterhvert. Og jeg gleder meg allerede til å lese. Den var ikke ubetinget lett å lukke igjen da jeg i butikken hadde åpnet den litt for å lese et avsnitt og se om jeg likte stilen. Dét gjør jeg definitivt. Onkel Anton ville vært fornøyd.

Afternoon tea hos Perch’s

En av tingene jeg hadde booket før vi reiste ned til Køben, var en afternoon tea hos Perch’s tesalong. Perch har en bitteliten og samtidig velfylt tebutikk på gateplan, og i etasjen over finner man tesalongen. Her finnes både te-meny og en enkel mat-meny. Vi var så heldige å få et bord for to i en helt uforstyrret krok av lokalet, og det nøt vi til fulle mens vi drakk te og spiste oss gjennom et fat med ‘Klassisk Ceremoni’; et fatoppsett med en rekke smakebiter av ulike ting som finnes på menyen deres. Hva mer kan man ønske seg i førjulstida? Jeg kommer ikke på noe.

Klassisk Ceremoni hos Perch’s Tesalong i København. Nam!

Scones som var så ferske at det fortsatt dampet av dem, og et tilhørende sidefat med pålegg: jordbærsyltetøy, clotted cream og lemon curd. Tre ulike mini-smørbrød til hver av oss; et med ost og skinke, et med agurksalat og et med eggesalat. Og ikke minst: sjokoladeboller med bringebærskum inni, og hver vår brownies-aktige kakebit med tre bringebærmarengser oppå. Pluss et glass crémant til å begynne med. Ikke rart vi ble sittende lenge.

Det beste med denne stunda var likevel ikke maten, oppvartninga og stemninga i lokalet rundt oss. Det aller beste var en god, nær og oppriktig samtale med femtenåringen om ting som berører både hennes og mitt liv; en samtale hun langt på vei inviterte til og som vi begge ble glade for å ha. Det går noen ganger lenge mellom hver gang vi fysisk møtes, og da er stunder som dette ubetalelig – samme hvor vi befinner oss, egentlig. Når det er sagt, er det ikke til å legge skjul på at rammene gjorde samtalen og opplevelsen til noe litt ekstra. Perch’s tesalong bød virkelig på en hvilepause midt i ei ellers ganske hektisk tid.

Trangt, fullt og velduftene inne på Perch's tebutikk på gateplan.

Innom butikken etterpå – såklart.

Mens vi satt i tesalongen, drakk jeg en te som het Karavane-blanding, mens femtenåringen foretrakk Perch’s luksus-chai. Etterpå var det tid for å gå ned i butikken, og som alle andre måtte vi stå i kø utenfor før vi slapp inn – og det var verdt hvert minutt i kø! Jeg kjøpte meg en god dose av Karavane-blandingen, og det ville femtenåringen også ha. I tillegg kjøpte vi oss hver vår oppbevaringsboks til teen, en slags souvenir fra turen – og de eneste souvenirene som ble med hjem, egentlig. Jeg kunne heller ikke dy meg for å kjøpe et kremmerhus med julete oppi. Den har jeg tømt oppi en ledig te-boks hjemme og forlengst gjort et godt innhugg i.

Det ser ut til at Afternoon Tea en adventslørdag begynner å etablere seg som en slags tradisjon i livet mitt, og i så måte var besøket hos Perch’s et høydepunkt hittil!

Førjulstur til København

I vår ga jeg konfirmanten en tur til København i gave. Nå har vi vært der. Hun har aldri vært i den byen før, så det ble mest ‘turistløype-aktiviteter’, men vi koste oss like fullt. Julestemning, god tone og mange, mange fine samtaler – og felles opplevelser, så klart. Det er ikke så verst når man har med en femtenåring å gjøre.

Julepyntet Tivoli

Det var gjort mye for å skape julestemning i Tivoli.

For egen del er jeg, i beste fall, ganske ambivalent til hele Tivoli. Men femtenåringen koste seg, og det er ikke til å komme fra at det var ganske så stemningsfylt med lys i alle farger samtidig som dagen forlengst hadde gått over i kveld og det ‘egentlig’ var mørkt.  Vi tok oss en runde på hele området for å orientere oss om hva som fantes der og skaffe litt oversikt, og det tror jeg var en god strategi – selv en sen lørdag ettermiddag. Til tross for at det var uhorvelige mengder folk inne på området, klarte vi fint å komme oss dit vi vil uten å være for mye i kø, og det var aldri sånn at vi mista hverandre i mengden. Heldigvis. Men om jeg hadde dratt dit hvis jeg var alene? Helt ærlig? Nei.

Vi titter på de mange fine husene i Nyhavn

En runde med sightseeing per båt er ikke det verste man kan gjøre. Særlig ikke når det regner og båten har tak og oppvarming… Her i Nyhavn.

Når man er ny i en by, er det fint å skaffe seg litt oversikt og få med seg de viktigste attraksjonene uten at man nødvendigvis vil bruke alt for mye tid på det. Vi gjorde det dog motsatt – vi tilbrakte de første dagene til fots i sentrale deler av byen og gjorde oss kjent der, for så å nærmest ta et slags oppsamlingsheat av attraksjoner vi ikke hadde sett enda – og dem så vi per båt, for det meste. Nyhavn, den lille havfruen og ymse annet ble besiktiget gjennom ei båtrute som lot oss få et inntrykk av det grøvste, sammen med følelsen av at ‘nå har vi sett det’. Neste gang vil vi kanskje utforske enkelte ting litt mer, som for eksempel promenaden langs vannet i Nyhavn. Tenåringen var i alle fall fornøyd – både med alt vi fikk sett, med at turen bare tok en time, og med at vi kunne sitte under tak og i oppvarma båt når det regna ute.

Kim Wall-utstilling nær Nyhavn.

Vi gikk oss tilfeldig på en utstilling til minne om Kim Wall. Fantastisk fint å få med seg!

En av dagene fikk vi med oss dette – en utendørs utstilling med temaet ‘I Kim Walls fotspor’. Kim Wall var den kvinnelige journalisten som ble drept ombord i en ubåt i Danmark, og utstillingen viser frem flere av sakene hun har arbeidet med i sin karriere som journalist – land, folk, områder, temaer. Vi hadde ikke tid til å se på absolutt alt, men jeg fikk med meg mye; Uganda, Nord-Korea, Kina, Midt-Østen og mer til. Det er ikke rart hun var en prisvinnende journalist; det var gode historier og de var varmt og godt fortalt med både bilder og ord. Jeg håper utstillingen blir værende, eller at den blir tilgjengelig et annet sted senere. Jeg vil definitivt gjerne se den igjen.

Redskaper av sjokolade til salgs på et av julemarkedene i byen

Alt dette er laget i sjokolade! Åh, så mye fristende – men det fikk ligge i fred for oss.

På flere av torgene i København var det julemarked med varer av ymse slag. Noe var forutsigbart og nærmest standard hvor som helst man måtte være (gløgg, oster, brente mandler, fudge…), mens andre ting var helt nye for meg – som det på bildet over. Sjokolade. Noen hadde laget en rekke verktøy av sjokolade og diverse tilbehør, og det så nesten helt ekte ut! Det var fristende å spise seg gjennom halve verktøykassa, men jeg klarte heldigvis å la være.

Naturligvis fikk vi med oss mye som jeg ikke har tatt med her. Det var i det hele tatt ei strålende langhelg i Dronningens by, og jeg mistenker at vi fint kunne ha vært der ei uke til ende uten å kjede oss nevneverdig. Takket være supre tips fra gode venner hadde vi et sentralt og hyggelig hotell som ikke var grisedyrt, vi spiste på steder med egenart som lå litt utenfor turistløypa, vi fant noen butikker – deriblant en bruktbutikk for klær hvor en av oss nærmest hamstret til både seg selv og andre –  som ikke tilhører de store kjedene med samme utvalg overalt, og vi hadde opplevelser nærmest fra vi gikk ut døra på formiddagen og til vi kom inn igjen om kvelden. Akkurat sånn en perfekt og samtidig avslappet tur skal være.  Flaks.

Tyvstart på adventen

Jeg innrømmer det glatt: jeg har tyvstarta på adventstida i år. Allerede midt i november fant jeg frem bestemors gamle is-fat og fire lilla kubbelys. Jeg satte dem på et bord og sa til meg selv at det var «for å se at jeg har alt jeg trenger til å lage årets adventslysestake» og at jeg «måtte få litt inspirasjon til årets dekorering». Jauda. Det tok bare et par dager før jeg var i gang med juleduftende pynt (anisstjerner, kanelstenger, appelsin/klementin-skall) på min årvisse hjemmelaga adventsstake. Det blir ganske dekorativt når jeg er ferdig, og stua dufter himmelsk i lang tid.

Hvert år: Bruke bestemors gamle isfat til bunn for en hjemmelaget adventsstake.

Noe av grunnen til at jeg tyvstarta så tidlig var det faktum at jeg skal være borte hjemmefra et par adventshelger. Tida der jeg kan være hjemme en adventssøndag, tenne lys og generelt bare nyte førjulskosen blir litt amputert i år. Derfor strekker jeg adventstida litt ut; startet litt tidligere med pynt og dekorasjoner, og har bestemt meg for å også tenne adventsstakelys på ukedager når det passer sånn, ikke bare på søndager (som jeg vanligvis gjør, tradisjonen tro).

Jeg tror det skal bli fint. Så får det heller være at jeg mest sannsynlig står over det å ha juletre i år. Adventstida er heldigvis så mye, mye mer enn det.

Gjensyn på Junkerfjellet

Noen ganger skjer Livet. Det siste drøye året har Livet skjedd for noen andre enn meg, og det har medført at jeg og ei venninne har sett  hverandre mye sjeldnere enn vi pleide før. Det er litt trist, men jeg vet samtidig at det er en fase som går over.  Her om dagen møttes vi igjen, og sammen med hundene tok vi oss en tur på Junkerfjellet.

Lilli (t.v.) og Emre på Junkerfjellet, med utsikt mot nordøst

Junkerfjellet kan man bestige fra flere kanter og alle himmelretninger. Vi valgte å gå grusveien fra Bestemorenga og innover. Med en hund hver i magebelte skulle det være grei skuring, men man kan åpenbart ta feil. Junkerfjellet ligger akkurat høyt nok til at det denne dagen var vanvittig isete å gå; det lå en tynn film av is over grusvei og steiner hele veien. Vi avpasset dog farta til forholdene og hadde en fin tur likevel.

Det beste av alt var at vi begge hadde muligheten til å ha fri en formiddag, sånn at vi kom oss ut på tur mens det enda var dagslys. Det er en luksus man ikke har hver dag! Det lot til at hundene også var veldig fornøyd med den detaljen – og med å få hilse på flere av de andre hundene som var på tur på Junkerfjellet denne dagen.