Om å elske en far

Dagen før min egen far fyller år igjen leste jeg denne boka; ‘Hvordan elske en far og overleve’. Boka er helt fantastisk; et overflødighetshorn av historier og et fyrverkeri av et språk. Formuleringer som gjør språksansen min yr av glede, som vekker og engasjerer og begeistrer og tar meg inn i historien som fortelles, nærmest uten et dødpunkt.

Ei bok. Et kjøkkenbord. En kopp te. Det gikk umerkelig fort.

De ca 200 sidene ble slukt fortløpende noen kveldstimer, og jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg humret og lo, jeg kjente  mye igjen og så for meg ‘han Lars Andreas’, og jeg sukket vemodig for gjenkjennelige passasjer om hvordan noen med alzheimer ter seg når sykdymmen har festet grepet. Et par formuleringer om mine hjemtrakter (Lars Andreas Larssen kom fra samme øy som jeg) gjorde meg både stolt og opprørt. Samtidig.

Sønn Larssen avkler både seg selv og sin far i denne boka, og han gjør det med både ærlighet (fremstår det som) og kjærlighet. Og gjennom det han sier og måten han legger det frem på, viser han også hvor mye av faren som gjenfinnes i ham selv – enten han selv ser det eller ikke.

Jeg kunne sagt mye mer, men jeg skal ikke det. Les heller boka. Det er den verdt. Du finner den på biblioteket ditt, for eksempel.

Reklamer

Blås i været

Etter et par hektiske uker var det godt å kunne dra på hyttetur med unger og hunder i helga. To unger og en ekstra hund i forvaring var perfekt selskap.

Noen har grusa stien over myra. Og jeg er takknemlig for tørre sko når vi kommer frem.

Vi startet med å ta bussen til ytterkanten av byen, for så å følge skogsveier og stier frem til hytta hvor vi skulle ha tilhold. Guttene hadde ganske fulle sekker, men det lot ikke til å være noe problem. Sammen med hundene var de både glade og forventningsfulle mens vi la kilometrene bak oss og inntok Bodømarka. De har alle vært med på denne hytta før, men det gjorde ikke gleden mindre. Snarere tvert om.

To glade huskyer fikk masse, masse tur i helga

Lørdag dro vi på dagsbesøk til ei lita koie som ligger litt utenfor allfarvei i marka. Det er mest oppoverbakker på vei dit, og jeg var litt spent på hvordan guttene skulle ta det. Selv fikk jeg drahjelp fra de to hundene. Guttene delte på å bære en sekk med det aller nødvendigste vi hadde med for å lage lunsj på koia. Vi tok turen i et tempo som passet hundesnutene og gutteføttene, og oppoverbakkene viste seg å ikke være noe problem i det hele tatt. Flaks.

Regn ute. Pannekaker inne. Og guttene bada, været til tross.

Koia er bittelita. Ei køyeseng, et bord, tre krakker og en vedovn i hjørnet. Mer er det egentlig ikke plass til. Vi laget pannekaker og koste oss med kortspill mens det hamret på taket; regnet tok ikke pause mens vi var der. Men temperaturen var ikke så ille, og guttene valgte sogar å bade i det lille vannet like ved! Da var jeg imponert. De badet i nettoen og ‘tørket seg’ bare ved å ta på seg ulltøy og resten av klærne da de kom inn igjen. Funka som bare det.

Høst på bakken

«Æ trur ho Nova har fjerta igjen!» utbrøt en av guttene. Men det var ikke hunden sin skyld. Det både han og vi kjente i nesene våre var simpelthen duften av høst; av blad som faller ned og råtner på bakken, av myr som er så stenket i vann at det stedvis var overvann, av trerøtter som har falt i en eller annen storm og brukket tvert av – og av en og annen hestebæsj og elgbæsj som lå der og langsomt ble brutt ned. Noen blader var fortsatt grønne, andre hadde gulna. Mange hadde blitt brune og ramlet av trærne uten å ha vært innom tørr-og-svosjelyd-fasen. Litt trist, men sånn ble høsten dette året.

Vi er heldige som har SÅ mange skogsveier og stier å velge blant!

Det deilige med å gå tur i dette området, er at man ikke nødvendigvis trenger å bli våt på beina. Det finnes et utall skogsveier og gode stier å velge mellom, og mange av dem er relativt lite trafikkert. Det gjorde at vi slapp å gå på stier og i lyng og gress som ville gjort både føtter og buksebein våte. I stedet var vi heldige å få oppholdsvær store deler av tida mens vi var ute, for så å se det pøse ned da vi kom oss innomhus. For guttene var det litt spennende å hele tida oppdage og utforske nye ting og steder; de kjente seg ikke igjen og lot seg stadig begeistre av steder og ting vi kom forbi underveis.

Mosegrodd nedfallsgran

Etter to intense uker var det godt å koble fullstendig av et par dager. Med dårlig nettdekning ble det lite surfing og mye analogt samvær, og det gjorde godt for både meg og guttene. Da søndagskvelden kom og alle var vel hjemme hos seg selv igjen, tror jeg det var flere enn meg som hadde fått ladet batteriene skikkelig.

Bortsett fra hundene. De slokna, i hvert sitt hjem, mette på duft- og synsinntrykk, og med  et par mil i beina de siste par døgnene.

Snill med seg selv

Sånn er jeg snill med meg selv

Det er klart man skal stå på, prestere og gjøre det man kan.

Det er like klart at man noen gang må være snill med seg selv, slække på kravene og godta at noe annet enn maxprestasjon er mer enn godt nok.

Når jeg skal være snill med meg selv fordi jeg fortjener det, går jeg på min yndlings-kaffebar og drikker te eller varm kakao mens jeg spiser focaccia med chorizopølse.

Det er helt perfekt, og noen ganger helt nødvendig.

Gikk på en smell

Tok lunsjpausen på biblioteket her om dagen. Det straffet seg.

Impulslåning

Jeg kom ut igjen med to ekstra bøker i veska mi, begge lånt på impuls. Vetle Lid Larssens bok har jeg tenkt at jeg må lese ‘en dag’, den andre har jeg aldri hørt om. Men når baksida forteller at Jamil Ahmad debuterte i en alder av 78 år  […] kunne jeg ikke la boka stå uberørt på hylla. Det jeg har lest så langt, har berørt meg.

Høst, pøsregn, te og ei god bok. Jeg tror oktober kan bli fin.

I et lite glimt

Etter at det har bøttet ned døgnet rundt, dag ut og dag inn, var jeg snar til å komme meg ut da det plutselig var oppholdsvær og tilløp tl sol da jeg kom hjem fra jobb. Det var en lykkelig hund som kom ut og oppdaga at det ikke silte ned. I ettermiddagssola var det bare én regel som gjaldt: Ut mot havet – nærmest mulig sola.

Glimt fra en runde havnelangs mens sola skinte

Vi var ikke de eneste som tenkte tanken. Det var mye folk ute, og mange som fant turen ut på moloen – både lokale folk og de som åpenbart var turister. Noen så på bildene tatt av Spencer Turnick, som er montert her og der. (Bildet i collagen finner du ytterst på moloen. Det er et par andre montert langs veien ut dit.) Andre nøt utsikta, knipsa solnedgangen eller prata med turkameraten sin.

Sola går ned før sju nå om dagen. Hvis man jobber ordinære arbeidstider, er det derfor ikke mange soltimer man har som er kombinert med fritid. Da er det godt å ta vare på dem på dette viset.

Selv om det regner

En av fordelene med å ha hund er at man må ut og lufte den, uansett vær. Det er bra, for da lærer man etterhvert at selv dårlig vær ikke er så aller verst, såfremt man bare har ok klær og sko på seg  Akkurat den erfaringa var fin å ha da jeg og ei venninne blåste regnværet en lang marsj og tok med oss begge hundene til Heggmoen for å herje litt.

Ganske vått der stien går, men Emre bryr seg ikke

Den hvite ‘svingen’ i fjellsida på andre sida av Vatnvatnet er vanligvis en bekk, og ofte usynlig på tampen av sommeren og utover. Da vises den nesten ikke der den sildrer nedover berget. Men nå? Den fossa så mye at det formelig buldra helt over dit vi var! Stien som vi vanligvis går på når vi tar en runde gjennom friområdet (for hunder) var mer eller mindre en bekk, så vi måtte for det meste gå ved siden av eller velge andre veier og spor.  Men det bidro til at det var mye å snuse på og undersøke for hundene, samtidig som gode sko holdt både meg og venninna tørre på beina. Da gjør det ikke noe.

Helene har snop. Det vet hundene veldig godt.

Hunden min er gammel og selvstendig, og han er selektiv hva gjelder innkalling. Han kommer hvis han gidder og har lyst, men dropper det glatt hvis han føler for å utforske noe annet. Da hjelper verken godbiter, lokking eller andre midler. Nanuk, den hvite hunden, er fortsatt så ung at det å trene på innkalling har noe for seg, og han er ganske så flink til det. Trickset er godbiter.  Innimellom virker godbiter på Emre også, som bildet viser. Det er ikke godt å si hvem av de to som flyr raskest over myr og berg og tuer når Helene rasler med godbitposen i lomma si.

To glade kanaljer løper løse i marka – og på myra!

Små hverdagsgleder

Karamell-te fra Whittard’s og ei god bok. Hjerte.

Jeg elsker bøker. Jeg elsker te. Boka er Murakami, teen er en karamell-te fra Whittard’s som forlengst er gått ut på dato, men smaker like godt som før.  Jeg hører på Leonard Cohen og Senjahopen og Marit Larsen (takk for konserten på DamaDi i sommer!) og tenker at det kunne definitivt vært verre enn dette.